Forslag til nyttårsforsett, STVL

I går skrev Studvest om Studenttinget på Vestlandet, som gjennom høstsemesteret har vært mer eller mindre umulige for oss å komme i kontakt med.

Etter at Studvest-redaksjonen i lengre tid hadde følt at det var svært, svært vanskelig å nå studentrepresentantene for de over 15.000 høgskolestudentene, ble det laget en liste der journalistene skulle loggføre forsøkene sine. Resultatet er pinlig: Av 20 forsøk på å få kontakt på telefon har vi lykkes to ganger.

For ordens skyld skal det nevnes at begge våre eposthenvendelser ble besvart, men ikke før dagen etter. Det er som regel for sent hvis vi skal få med en uttalelse i saker som må publiseres raskt.

Vi kan om ikke annet trøste oss med at det er herlig ironisk når Studvest velger å skrive sak om problemet, og det trengs tolv forsøk over to dager før leder Jonas Oliver Hui Dahl er i den andre enden av telefonlinjen. Lederen selv forklarer det med at han tok ut avspasering da vi ringte. Det skal Dahl selvsagt ha lov til å gjøre.

Samtidig innebærer det å ta på seg ansvaret som den øverste lederen for mer enn 15.000 vestlandsstudenter at man ikke kan forsvinne totalt fra jordens overflate når man avspaserer. Har man flere ubesvarte anrop fra en journalist, bør man kanskje ta hintet og gi lyd fra seg. Det minste man kan gjøre, er å ta seg tid til å sende en SMS med beskjed om at man avspaserer og informasjon om hvem journalisten skal ta kontakt med i stedet.

At det ikke blir gjort, er ikke bare et problem for Studvest, men også for alle studentene på HVL.

Det er nemlig disse studentene Dahl og resten av arbeidsutvalget til STVL er valgt til, og får betalt for, å representere. I Studenttingets egne vedtekter står det blant annet at de skal «følgja opp initiativ frå studentane, og vera studentane sitt talerøyr lokalt og nasjonalt».

Jeg sliter med å se hvordan de skal kunne være talerør for noe som helst når de er så utilgjengelige som de er. Dahl påstår at de får de aller fleste henvendelsene fra studenter på Facebook og epost, men blir svar skyldig når han får spørsmål om det ikke kan tenkes at studentene, i likhet med Studvest, prøver å ringe uten å komme lenger enn til telefonsvareren.

Primært er det da to ting som er problematisk:

1. STVL er ikke et talerør for studentene når de ikke uttaler seg i media.
2. STVL kan ikke si sikkert at de har fulgt opp alle studentene som har tatt kontakt med dem, fordi de ikke vet hvem som har ringt.

Se for eksempel på sakene om høgskolestudentene som i tolv år har blitt tvunget til å betale for studieturer, stikk i strid med loven. Her bør studenttinget tale studentenes sak og legge press på høgskolen gjennom å uttale seg i media, noe representantene som satt i vår faktisk gjorde. Det bidrar til at lovbruddet blir stoppet så raskt som mulig, og tjener dermed studentene deres. Hadde det samme skjedd i høst, er det stor sannsynlighet for at Studvest bare ville fått summetonen til en telefon ingen tok i stedet for kommentarer som taler studentenes sak.

I tillegg bør studenttinget også være tilgjengelige for å svare på hvordan de selv utfører jobben sin. De har fått et stort ansvar på vegne av de over 15.000 høgskolestudentene de representerer. Hvis det er tvil rundt hvordan de forvalter det ansvaret, skal de måtte svare på det.

Så her er et forslag til nyttårsforsett, STVL: Ta telefonen.