Statistikken på antall utedøgn bidrar ikke til min iherdige imagebygging: I år har samtlige netter foregått innendørs.

EXCUSES. Det finnes altfor mange halvgode unnskyldninger til å droppe eller – som jeg og mine likemenn sier – utsette turen, skriver Erik Stolpestad.


Studvests aproposkalender luke 15: 
Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.

Jeg er en drømmer.

De store vidder, de bratte skrenter og de dype hav er ikke bare noe som omgir meg, men opptar meg hver skapte dag.

Og jeg drømmer om å sette ut. Traversere viddene, klatre skrentene og utforske dypene. 

Ønskelisten reflekterer det: Nye klatresko, primus, dykkemaske og teleskopstaver.

Men statistikken på antall utedøgn bidrar dessverre ikke til min iherdige imagebygging: I år har samtlige netter foregått innendørs.

Hengekøya og den oppblåsbare puta med revolusjonær isolasjonsteknologi til 499,- forblir nedpakka i den litt for store tursekken. På loftet.

Kanskje vitner det om manglende gjennomføringsevne?

Det å legge ut på tur er styrete og det finnes altfor mange halvgode unnskyldninger til å droppe eller – som jeg og mine likemenn sier – utsette turen.

For turen skal skje på et eller annet tidspunkt, problemet er bare at jeg ikke kjenner de gode fiskevannene i bergensområdet, jeg har hverken bil eller trekopp som lukter gammel kaffe og vet ikke hvordan man isolerer et telt om vinteren. 

Og så er det jo alltid så mye som skjer hjemme i gode og trygge urbane omgivelser. Tur til helgen? Nei, da er det møte, konsert og sitting på kafé for å «jobbe» litt. Alt skjer med trygg avstand til de hvitmalte fjelltoppene. 

Da holder jeg meg heller i sentrum. Pilsen er best på fat og kaffen er best nytrakta. Det urbane udyret i meg har tatt fullstendig overhånd, og jeg skammer meg når faktiske friluftsfolk langer ut om sine seneste topptureskapader. 

En eventuell erkjennelse om at jeg kanskje ikke er så veldig glad i tur som jeg vil ha det til er likevel langt unna. 

Narrespillet skal fortsette og jeg blir aldri ferdig med å si «wow, det er dette livet handler om», i det jeg sipper på lunken solbærtoddy på et litt fuktig sitteunderlag i Guds frie natur.

Kommentarer

kommentarer