«Har du tenkt å ta ditt eget liv?»

I løpet av sommeren 2016 begynte Ida Austgulen å planlegge sin egen død. Hun hadde akkurat avsluttet sitt ett år lange verv som politisk nestleder i Studentparlamentet ved det som den gang het Høgskolen i Bergen. Det hadde vært et intenst og hektisk år. Høgskolen i Bergen skulle fusjonere og studentpolitikerne hadde usedvanlig mye å gjøre. I alt arbeidet var det enkelt å legge lokk på sine egne problemer. 

Så kom stillheten. 

– Plutselig satt jeg bare der, i to måneder, uten et fast daglig gjøremål, slik jeg var vant til. Da kom de vonde tankene.

Ingen vei utenom

Austgulen er nå nestleder i Velferdstinget på Vestlandet og ble nylig valgt inn i neste års arbeidsutvalg i Norsk Studentorganisasjon (NSO). I dag smiler hun fra øre til øre der hun sitter i stolen sin på et kontor på Studentsenteret. Hun synes det er godt å komme igang.

Bergensjenten skal fortelle om den gang det nesten gikk galt, men virker tilsynelatende uberørt. 

– Det gikk ganske fort. Kanskje en uke, før jeg lå på sofaen og bestemte meg for at det skulle være over.

Hun falt inn i en boble der det å dø var det eneste målet, og selv om hun gikk med konkrete planer, var hun aldri bekymret for seg selv. Det var ikke noe annet alternativ. Hun ville ikke hjelpes.

En falmende flink pike

Ida forteller at selv når folk så at hun var sliten og at hun slet, fikk hun høre at hun var så ressurssterk at dette fikk hun til.

– Jo mer jeg fikk høre det, desto mer sikker ble jeg på at jeg ikke skulle si til noen hvor vondt og vanskelig jeg faktisk hadde det. Jeg var redd for ikke å bli tatt på alvor.

– Var du redd for å miste stempelet som ressurssterk?

– Det har nok vært noe jeg har etterstrebet å være. Det er jo litt det der «flink pike-syndromet» som til stadig kommer igjen, uten at jeg egentlig liker begrepet.

Hun sukker, og fortsetter.

– Det er slik samfunnet er lagt opp. For å komme seg opp og frem må man hele tiden prestere.

Hun reflekterer over paradokset i at hun selv syntes det var skamfullt å be om hjelp, men at hun aldri ville tenkt noe slikt dersom andre trengte støtte.

– Ikke bli sittende alene

Ved Haukeland Universitetsykehus sitter psykolog Åse Lundegaard Mattson. Hun jobber med selvmordsforebygging for Regionalt Resssurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS).

Hun har forsøkt å finne ut hvor mange studenter som kan slite med selvmordstanker, men det er vanskelig å finne noe tall. Det finnes en 25 år gammel undersøkelse som viser at over 37 prosent av de spurte studentene hadde tanker om selvmord, men ingen vet hvor mange studenter som sliter med det i dag.

Psykologen er opptatt av at det å snakke om selvmord også er med på å ufarliggjøre det. Dette kan gjøre det lettere å søke hjelp.

– Det er jo som enkelte sier, det er en permanent løsning på en midlertidig problem.

Hun er også opptatt av at selv om det er viktig å tørre å spørre hvis noen man kjenner sliter, er det også viktig at man ikke blir sittende alene med bekymringer om en venn. Det kan være tungt.

Venninnen

Ida rusler ut av studentsenteret og nedover mot universitetshagene. Det er grått, regnfullt og kaldt.

Hun forteller om en gammel venninne som hun ikke møter så ofte, og som derfor kanskje også merker at det er noe som er annerledes når de møtes. De prater om alt som har skjedd siden sist. Det er under et av disse møtene at Ida for første gang blir konfrontert.

«Har du tenkt å ta livet av deg?» Spurte venninnen. 

Ida forteller at hun knakk sammen. Det var ikke noe hun hadde sagt høyt til noen før, ikke til seg selv engang.

I dag setter Ida pris på at venninnen var så direkte, for hadde hun forsøkt å gå rundt grøten, ville Ida alltids klart å sno seg unna spørsmålet.

Det som startet med gjensynsglede og venninneprat, endte med en tur til legevakten.

Der fikk Ida en samtale med en psykiatrisk sykepleier som vurderte situasjonen dithen at det ikke var noen umiddelbar fare der og da, så hun ble sendt hjem igjen.

– Jeg fikk møte med et kriseteam dagen etterpå. Så har jeg hatt kontinuerlig oppfølging siden det.

Ida mener at hun har mye å takke venninnen for.

Psykolog Lundegaard Mattson synes det var fint at venninnen til Ida spurte så direkte.

– Spør direkte om det, det er fint. Der man ser på selvmord som den eneste løsningen på en smertefull tilstand, kan det å få et direkte spørsmål hjelpe til med å gi perspektiv. Det hjelper å se at det finnes andre muligheter.

Vil snakke mer om selvmord

Hvert år tar rundt 550 nordmenn sitt eget liv, og blant unge voksne er selvmord den vanligste dødsårsaken. For hvert gjennomførte selvmord er det ti som forsøker å ta livet sitt, men mislykkes, og enda flere som tenker på det. Lærerstudenten og studentpolitikeren Ida Austgulen synes fortsatt det er vanskelig, men viktig å snakke om. 

Ida setter seg på en våt benk i parken for å bli tatt bilde av.

– Det går fint, jeg bare sitter på jakken, sier hun og forteller at hun vanligvis ikke er så komfortabel med å bli fotografert. Blitsen på kameraet lager klikkelyder mens hun forteller åpent om de vanskelige tingene. 

– Er det et tabu å ville dø?

– Ja. Det er jo en veldig personlig ting.

Hun tror at det også handler litt om mediedekning, at man sjeldent egentlig leser om problematikken og det er lite oppstuss rundt det. Det føler hun også gjør det vanskeligere og mindre naturlig å snakke om.

Ida påpeker at man må trå varsomt, men at det ikke er noe farlig å stille hverandre de vanskelige spørsmålene.

Hun tror at mange gjerne har den oppfattelsen at det å stille spørsmål om selvmord kan føre folk inn på vanskelige tanker og gjerne forverrer situasjonen.

– Forverret spørsmålet fra venninnen din det for deg?

– Ikke i det hele tatt.

Hun føler seg heller ikke mindre ressurssterk etter å ha vært igjennom det hun har vært igjennom.

Ida er opptatt av at det ikke er noe skam å be om hjelp, uansett hva det gjelder.

– Vi er mennesker og vi er medmennesker – vi er også her for å ta vare på hverandre. Man må bare tørre.

Velferdstinget-nestlederen mener også at om man har medstudenter man skulle være bekymret for, er det viktig å stille de riktige spørsmålene, se vedkommende i øynene og være til stede. Det er noe eget ved det, forteller hun.

Om det direkte spørsmålet fra venninnen reddet livet hennes, synes hun er vanskelig å si.  Men hun vet at det gjorde en stor forskjell.