Jeg elsker å lære. Men etter seks år med høyere utdanning ser jeg meg selv spørrende i speilet: Hva skal jeg egentlig bruke det til?

HØYERE UTDANNING. – Det er på tide å endre fokuset fra viktigheten av høyere utdanning, til viktigheten av mestring, mangfoldig arbeidsliv og oppfordring av kommende generasjoner til å utforske mulighetene man har.


Annonse

Fra vi er små får vi spørsmålet om hva vi vil bli når vi blir stor. I ungdomstiden snakker veiledere på skolene varmt om utdanning på universitets- og høyskolenivå. Har man gode karakterer er det nesten udiskutabelt hvilken vei man bør gå.

Og ja, utdanning er viktig. Utdanning gir oss større personlig frihet og det er et viktig middel for å bekjempe fattigdom. Det gir oss sjansen til å lære, og til å kunne få forståelse, mestring og høy kompetanse på felt vi elsker.

Likevel spør jeg meg selv av og til om det er nødvendig å tilbringe så mange år av våre liv som student. Lærer man ikke det meste i arbeidslivet uansett? 

En undersøkelse Opinion har gjort viser at halvparten av de spurte i alderen 15–26 år synes det er vanskelig å forstå hva slags jobber de kan få med ulike utdanninger. Tre av ti sier at de ikke har god nok kunnskap til å gjøre riktige studievalg. Da er det kanskje ikke så rart at hver fjerde student velger å droppe ut av studiene.

Selv om det er mye sannhet i at studentlivet er en del av dannelsesreisen, har jeg ingen tro på at vi har godt av et samfunn fullt av akademikere som har blitt eksperter på eget felt og bruker uforståelig stammespråk. Kun et fåtall av oss skal leve av forskning, så hvorfor er mastergrader og doktorgrader så ønskelig? Er det så himla viktig å kunne referere med APA eller Harvard, eller å ta eksamener når enkelte arbeidsgivere er mer opptatt av hvem du er som person enn at du har toppkarakterer?

Selv har jeg snart to bachelorgrader i hendene og seks år på skolebenken bak meg. Jeg har lært mye. Likevel føler jeg tidvis på uvisshet knyttet framtidig karriere, egne ferdigheter og vet samtidig at det neste på min vei er jobb eller master. Da jeg ikke hadde ordnet meg en journalistjobb etter endte journalistikkstudier, fant jeg trygghet i ett år ekstra med studier i sammenlignende politikk. Ett år ble til tre uten å helt kunne forklare hvorfor. Burde jeg heller prioritert jobbsøking?

Foreldregenerasjonen kunne i større grad prøve seg i arbeidslivet fra ung alder, mens min generasjon møtes av barrierer som at man må være over 18 år eller ha x antall år med utdanning. Det øker presset til å begynne studier for å prøve å holde tritt.

Midt opp i alt dette ser vi, gjennom de siste tiårene, at tallet på studenter øker, samtidig som fagarbeiderstillinger skriker etter å bli fylt opp. I tillegg får vi flere universiteter. Det er med andre ord på tide å endre fokuset fra viktigheten av høyere utdanning, til viktigheten av mestring, mangfoldig arbeidsliv og oppfordring av kommende generasjoner til å utforske mulighetene man har.

Håpet er uansett at årene med utdanning gir meg perspektiver, og kan bidra til at jeg kan ta gode valg for meg selv og samfunnet.

Kommentarer

kommentarer