Bergen var min by og Oslo en bedriten Ringnes. Før det viste seg at Oslo-sommeren har Hansa på tapp.


Annonse

Jeg kom til Bergen en augustdag i 2011. Det ble en tøff start for en ung og naiv sørlending med store drømmer, og usannsynlige forhåpninger om at vestlandsbyen ville være akkurat som i Tore Renbergs romaner. De første månedene dro jeg til Oslo annenhver helg, og planla å flytte etter jul. Bergen var for grå, for fremmed, for langt unna hjemme.

Men sånn ble det ikke. I stedet ble jeg boende i seks år. Jeg lærte meg å elske brosteinskledde gater, rappkjeftede bergensere, regntunge dager og mektige fjell. Bergen ble min. Her opplevde jeg livets sterkeste øyeblikk i form av både kjærlighet og sorg. Jeg satt på trappen av Johanneskirken da jeg fikk beskjeden om at mamma var dødssyk. Jeg satt på buss nummer to fra Landås da jeg fikk vite at storesøster skulle gifte seg. Jeg har hatt kjærlighetssorg på toppen av Stoltzen, og vært nyforelska på tuppen av Nordnes.

Og mens hjertet stadig vokste nærmere Bergen, vokste det lenger fra Oslo. Hånet mot hovedstaden, Vålerengen, Ringnes og alt som hører bergensere til, ble plutselig en del av meg. Oslo var en fremmed, stor og upersonlig by – ikke noe for oss med sjela i god behold. Så da det gikk opp for meg at sommerjobben ville føre meg dit, gikk det kaldt nedover ryggen.

I starten kjempet jeg hardt imot. Dette var ikke en by jeg skulle like. «Hvor er fjellene?», «Hvor er det lette, støvaktige regnet som ikke styrter?», spurte jeg. Jeg så på bilder fra Ulriken og hadde Nystemten på repeat hver dag til jobb fra det usjarmerende Oslo S, mens jeg drømte meg tilbake til Vestlandet.

Så skjedde det noe. Og ikke bare det faktum at jeg kom inn på master i dette eksoshølet av en by, og måtte forberede meg på å bo her. Det skjedde noe annet. Et eller annet sted mellom en kald pils i Sofienbergparken, et forfriskende ettermiddagsbad på Sørenga, en rusletur mellom eksotiske Grønland og botanisk hage på Tøyen, og det øyeblikket på Øya-festivalen der flere tusen østlendinger sang «Diamanter og kirsebær» som bare et bergensnach kan.

Plutselig var Oslo og jeg der. Hud mot hud. Jeg ble nødt til å innrømme en beskjeden kjærlighet for dette merkelige stedet. For Oslo er nettopp det, beskjeden og merkelig. Full av kontraster. Midt i alt støyet har den en sjelden ro. Humøret er melankolsk, men likevel muntert, tilbakelent, men likevel engasjert. Oslo er brutal, men øm. Enhetlig, men mangfoldig.

Nye bergensstudenter, dere kommer til å elske byen dere har valgt. Men det er en tid for alt, og for meg er det tid for Oslo.

Kommentarer

kommentarer