VIRUS. Generasjon Depresjon harselerer med flere sider av studentlivet, her gjennom en students dataprogrammer som kommer til live.

BTS-revyen 2019 leverer en fornøyelig, hjemmesnekret studentrevy, mener vår anmelder. Likevel er det ikke bare fryd og gammen.



Generasjon Depresjon

Scenen på BTS-revyen 2019 er ikke helt som andre revyscener. Ofte sitter man på små plaststoler klemt sammen i et rom som ikke egentlig er en scene i det hele tatt. På Generasjon Depresjon derimot, er publikum plassert i en enorm kinosal, med komfortable seter og flerfoldige høydemeter opp til miksebordet.

HYSJ! Kristine Fjeldheim og Gunnar Bjercke spiller eksamensvakter uten peiling.

Egentlig er ikke BTS-revyen som andre studentrevyer i det hele tatt. Hele gjengen bak forestillingen teller for eksempel kun 28 personer, inkludert ti skuespillere, seks musikere, scene, lys, lyd og kostyme. For kontekst hadde Jusrevyen 2019 rundt 50 mennesker på scenen da de takket for oppmøtet. Den lille besetningen påvirker tidlig forestillingen. Det er en slags uformell, nesten skoleavslutningsaktig, hjemmesnekret stemning over det hele – som om salen skulle vært fylt av smånervøse foreldre, ikke medstudenter.

For eksempel blir forestillingen holdt inne på HVL, og dermed er det ikke mulighet for alkoholsalg utenfor salen. Likevel har ikke arrangørene glemt hva som er revyers beste venn – et beruset publikum – og legger opp til en halvtimes pause med oppfordring om å løpe til Kronbar i nabobygget for et glass før andre akt. Merkverdig nok virket publikum mye mer feststemt under andre halvdel av forestillingen.

Denne uformelle stemningen har også sin innflytelse på revyens innhold. Scenedekorasjonene er enkle, kostymene likeså, og stykkene bærer preg av å ha enkle premisser som legger mye av arbeidet med å gjøre det morsomt på skuespillerne.

BARNEPRESS. Generasjon Depresjon går hardt ut mot statsministerens nyttårstale, hvor hun oppfordret nordmenn til å få flere barn.

Og skuespillerne skinner. De teller 10 mennesker, som er forholdsvis mye, men alle blir brukt jevnlig og gjør rollene sine likbare og fornøyelige. Og alle synger som om de aldri skulle gjort annet, noe som gjør revyens sangnummer til åpenbare høydepunkt.

Likevel er det ikke bare fryd og gammen. Det første, og desidert største problemet, er forestillingens lengde. Fra dørene åpner varer showet i nesten tre timer, og dermed gjør Generasjon Depresjon det vanskelig for seg selv å holde på publikums oppmerksomhet gjennom hele kvelden.

LOV Å VÆRE DRITA. Ole Paus (Kristoffer Marcussen) tolker TIX i Hver gang vi møtes.

Denne problematikken finnes også innad i sketsjene. Her er det ikke heseblesende, vel innøvd dialog som gjelder, men heller langdryge, bedagelige reiser fram mot en punchline som ofte ikke finnes.

I tillegg har BTS-revyen valgt å ta for seg temaet angst og forventningspress. Det sier seg selv at dette ikke nødvendigvis er det enkleste å lage god humor av, og det virker som om Generasjon Depresjon har kommet til samme konklusjon, for kun en håndfull av revyens 22 stykker belyser dette temaet.

APPELL. Generasjon Depresjon kommer med en følelsesladd bønn til Lånekassen.

På tross av disse tingene er det vanskelig å trekke Generasjon Depresjon for mye. Som nevnt teller hele kostebinderiet kun 28 personer(!), skuespillerne og bandet leverer varene, og virker å kose seg gløgg i hjel på scenen. Dette gjør at revyens svakere sider forsvinner litt, og man sitter heller og småhumrer behagelig kvelden ut.

Kommentarer

kommentarer