SIKKERT MORSOMT. Musikalnumrene, som dette Grease-inspirerte stykket, er vanskelige å bedømme, da vokalen gjerne forsvinner i lydbildet.

Medisinerrevyen 2018 leverer en tidvis morsom, tidvis noe flat forestilling om fortid og nåtid.



REVY

Hvordan vet du at du er på revy? Er det internfest-stemningen? Blandingen av gira medstudenter og kleine foreldre og lærere? Musikalnummer hvor syngingen uten unntak blir fullstendig overdøvet av bandet?

Medisinerrevyen har alt dette og litt til. Årets forestilling har fått navnet Status presens, og ønsker å ha en slags «da og nå»-tematikk. Hensikten er «å treffe tidsånden og å mimre tilbake til hvordan det var før», som det heter i programmet. Riktignok er det kun et fåtall sketsjer som belyser denne tematikken, uten at det egentlig skader showet nevneverdig.

SPIONTHRILLER. Et av revyens høydepunkt, hvor Christoffer Almo og Tuva Grønnæss tolker Per Sandbergs og Bahareh Letnes’ første møte.

Salen på Rick’s er fullsatt, dog skimtes mange lapper med tekst som «styret» og «pamp» på setene, som insinuerer at en god del av plassene nok ikke er betalt for. Ingen kan imidlertid klage på stemningen i rommet. Hoi og hyl stiger opp fra salen ved hvert ledige øyeblikk, og kjenner du en på scenen gjelder det å hyle vedkommedes navn på ditt aller farligste decibel-nivå.

Hva gjelder showet i seg selv er kvaliteten nokså varierende. Mange av sketsjene bærer preg av å være veldig «typiske» – at dette er blant det første en lærer på revyskolen. Her harseleres for eksempel med Per Sandberg, Bybanen, bergensmentalitet, buekorps og Tinder. Ikke akkurat banebrytende humor.

Dette betyr for all del ikke at det ikke tidvis er svært morsomt. Spesielt bybane-vitsingen og Per Sandberg-sketsjen, med Bahareh Letnes som iransk spion/ninja, treffer godt. Avslutningen må også trekkes fram som god og overraskende. I tillegg er skuespillerprestasjonene sett under ett gode, og spesielt gummiansiktet til Kristoffer Rauan utmerker seg positivt i alle sketsjer han bidrar til.

GODE SKUESPILLLERE. De seks skuespillerne var jevnt over gode, og spilte godt sammen.

Likevel er det overhodet ikke alt som sitter like godt. Nå er det ikke slik at alle stykker på revy skal være like gjennomarbeidede, men her er det en del som ikke helt når opp. Første akt spesielt lider av litt i overkant mange korte, tørre stykker uten særlig punchline.

Musikalnumrene, på sin side, tror jeg var ganske morsomme. Det er vanskelig å si sikkert, for som nevnt tidligere er det klassiske revysyndromet så til de grader på plass, og vokalen er nærmest uhørbar. Bandet generelt får pluss for morsomme instrument – fiolin og barytonsax kan nevnes – men tidvis er det noe utight, og ikke alle notene lander som de skal.

FIN AVSLUTNING. Kristoffer Rauan (t.v.) og José Haugen Kadio leverer en sterk og god avslutning på forestillingen.

Status presens føles egentlig som en ganske trygg forestilling. Ingenting er veldig drøyt, ingenting er veldig uventet, og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg sikkert hadde synes det var morsommere hvis jeg var med på det selv.

Dette er fordi, i alle fall på premierekvelden, det hersket en intern stemning over huset. Det var litt som å snike seg inn på en fest man egentlig ikke er invitert til, og når man kommer seg inn står alle i gallaantrekk og forteller internvitser. Riktignok bedrer dette seg sikkert når ikke halvparten av plassene er reserverte til revyens medvirkende.

DANS OG MORO. Revyen har egen dansetrupp, som attpåtil fikk framføre en egen, dansorientert sketsj.

Medisinerrevyen har stilt opp med en nokså gjennomsnittlig forestilling. Noen stykker er godt oppsatte og morsomme, andre faller lett tilbake på antihumor og no punchline-mentalitet. Verdt å nevne er det også at overskuddet fra revyen går til MedHum-aksjonen, så om du vil gjøre en god gjerning og samtidig få med deg en studentrevy er Status presens definitivt en forestilling for deg.

Kommentarer

kommentarer