Vi studenter kritiseres gang på gang for å ikke være kritiske nok til utdannelsen vår. Men den ene dagen vi virkelig slår på kritikk-stortromma, er de ansatte for opptatte for å høre på oss.


Debatt
TEKST AV: Marikken W. Wathne, medlem i fagutvalget for geografi. FOTO: PRIVAT

TEKST AV: Marikken W. Wathne, medlem i fagutvalget for geografi. FOTO: PRIVAT

Vi får høre det om og om igjen: «Dere studenter engasjerer dere ikke nok. Dere er ikke selvdrevne nok. Dere sitter bare ukritiske og mottar informasjon i forelesningssalen. Engasjer dere mer! Gjør mer! Bry dere mer!»

Vi får høre at «i gamle dager» debatterte studenter samfunnskritiske spørsmål og knyttet dem opp til de store teoretikerne – enten de var på lesesalen, drakk øl eller var på hyttetur. Dagens studenter sees derimot som passive mottakere av informasjon – uten evner til kritisk refleksjon.

Først og fremst: Dette er rett og slett feil. Jeg deltar ofte i hissige debatter om Kant når det diskuteres hvorvidt man skal kjøpe bussbillett eller snike. I debatter om overvåkningssamfunnet brukes fortsatt Benthams teori om panoptikonet. Vi er i stand til å dra de store teoriene inn i hverdagen vår, og kan fort ha evigvarende diskusjoner om hvorvidt enhjørninger eksisterer eller ikke når det er laget TV-programmer om dem.

En dag i året er vi studenter ekstra kritiske, nettopp fordi det skapes et rom for at vi skal kunne være det. Fagkritisk dag er den dagen vi virkelig jobber hardt for å kritisere studiene våre. Vi setter oss ned mange måneder i forveien, diskuterer oss fram til hva de største problemene ved vår utdannelse er, og hvordan vi skal bruke timene mellom 10 og 15 den andre torsdagen i mars til å belyse dette på best mulig måte. Vi tenker ut problemstillinger, kontakter foredragsholdere, planlegger innlegg og debattspørsmål. Vi bestiller mat og booker rom, lager Facebook-arrangementer og plakater, sender ut mailer og oppfordrer alle vi kjenner til å komme på det vi omtaler som «den dagen i året der VI styrer showet».

Men når dagen endelig kommer, når sceneteppet går opp og det er studentene som står på scenen og skal få bestemme hva som står på programmet, så er salen tom.

Og da mener jeg ikke at ingen kommer. For studentene stiller. På fagkritisk dag for geografi var det i år rundt 50 studenter som møtte opp. Vi har en tradisjon for å få med oss det som skjer denne dagen. Særlig denne dagen, siden all annen undervisning settes på pause på grunn av fagkritisk dag. De som derimot IKKE møter opp, det er de ansatte. På vårt arrangement kom det i år tre doktorgradsstipendiater og en professor emeritus.

Hvilke signaler sender det når de ansatte velger å ikke stille på det arrangementet studentene selv har fått utforme? For oss betyr det at de gir faen. Vi tolker det som at det er tomme ord når professorene våre ber oss involvere oss mer i studiehverdagen vår. Vi tolker det som at vårt engasjement ikke tas på alvor.

Temaet vi valgte for fagkritisk dag i år var hvorvidt geografiutdannelsen ved UiB er for akademisk. At vi kanskje risikerer å utdanne en gjeng med akademikere som ikke kan annet enn å skrive kronikker (jada, jeg ser ironien). Det var et kjempespennende tema, og vi hadde mange gode innspill og diskusjoner i løpet av dagen. Men disse tankene vil trolig ikke være med på å endre studiehverdagen vår. De vil trolig ikke endre en dritt, fordi de som har makt til å forme undervisningen ved instituttet ikke prioriterte å være til stede.

Det hjelper faktisk ikke å be oss være kritiske til universitetet og utdannelsen vi får når all erfaring tilsier at denne kritikken faller for døve ører. Når vi oppfatter at vår kritikk ikke anses som noe å bruke tid på å høre på. Når våre arrangementer nedprioriteres.

En ting er sikkert: Jeg er lei av å høre om at vi studenter ikke engasjerer oss fra folk som ikke møter opp når vi bjudar på. Studentengasjementet er der ute. De kritiske holdningene er der ute. Dere må bare gidde å gå ut av kontorene deres.

Kommentarer

kommentarer