— Det tok meg tre år før jeg skjønte at jeg var med i gulrotbandet.

Etter flere år med utvikling, er indiebandet Yellowroots klare med en splitter ny EP, men før det spiller de konsert på Kronbar. Vi møter gjengen på Landmark for en kaffe og snakker om hvordan det hele begynte, inspirasjonen bak musikken, og veien videre.

Vinden vrenger paraplyene til de som våger seg ut, men inne på Landmark er stemningen lugn. Her sitter bandet samlet rundt et bord med hver sin kaffekopp. De fem medlemmene: Ludvig Liholm (22), Tale Buttingsrud (23), Jonas Steen Eckersberg (23), Torvald Ullestad (24), og Felix Falck (24) gir inntrykket av å være like mye venner som kolleger.

Los Carrots

Yellowroots startet opp for åtte år siden, da som et Pink Floyd-coverband. Etter hvert begynte de å skrive egne låter, og vipps hadde coverprosjektet blitt deres eget. Medlemmene har møtt hverandre på tilfeldig vis. Trommis Ludvig ble med etter å ha svart på en Instagram-story der bandet etterlyste ny trommeslager. 

– Han var den eneste som sendte inn en video for å bevise at han faktisk kunne spille, smiler Tale. 

Resten, kan de fortelle, fant hverandre rundt om i Oslo, og gradvis vokste gjengen fram. Navnet «Yellowroots» har også en litt spesiell opprinnelse. I starten kalte de seg Los Carrots, men etter en venninnes kommentar om at det ikke hørtes «indie» nok ut, ble navnet oversatt direkte til Yellowroots. 

– Det tok meg halvannet år med å være med i bandet før jeg skjønte at det var gulrøtter, sier Jonas og ler.

– Du, det tok meg tre, før jeg skjønte at jeg var med i gulrotbandet, skyter Tale inn.

Når det kommer til musikalske inspirasjoner, er bandet tydelig på at de er et demokratisk prosjekt. Alle bidrar like mye og har sine egne forbilder. 

– Vi har fem forskjellige sett med inspirasjoner, men det er generelt mye norsk indierock som brenn. og Honningbarna, forklarer Jonas. 

Reisen fra EP til album

Bandet slapp EP i 2022 og debutalbumet WHOBOY i fjor. Veien dit har vært lang. Overgangen fra EP til album tok to år og involverte nye medlemmer, flytting og distansearbeid. 

– Vi bodde på forskjellige steder og sendte filer fram og tilbake. Nå, med den nye EP-en, har vi lagt bort tanken om at alt må ha en rød tråd. Det handler mer om: «Disse låtene digger vi», forklarer Felix. 

Den nye EP-en, blir deres første «ekte» slipp siden debutalbumet, og de røper at den vil inneholde fem nye låter. Til tross for godt samarbeid, innrømmer bandet at det ofte oppstår kreative konflikter.

– Når man skriver sammen, blir man ofte forelsket i sin egen løsning på en bridge, et vers eller et refreng. Da er det majoriteten som vinner, og man må bare henge seg på, sier Jonas.

– Hvordan har responsen vært etter WHOBOY?

– Responsen har vært god. Vi vant NOPA-stipend på by:Larm, og det virker som folk hører på musikken og kommer på konsertene. Vi har fått noen negative anmeldelser, en journalist elsket albumet, men hatet oss live. Det var litt vondt, humrer Torvald. 

Å navigere i dagens musikklandskap er ikke alltid lett, men Yellowroots tar det med ro.

– Vi lever godt i naiviteten om at det bare er oss der ute, forklarer Tale mens resten av gjengen nikker. 

– Samtidig er det gøy å se andre musikere som startet opp samtidig som oss gjøre det bra, og møte dem igjen på bransjefestivaler og slikt, legger hun til.

Musikk-Norge, mener de, er et lite og koselig sted.

– Alle kjenner alle litt. Vi kjenner ikke KYGO ennå, men vi kjørte forbi huset hans tidligere i dag. Vi skal besøke ham etterpå, vitser Torvald.

Student- og sceneliv

Tre av fem i bandet studerer ved siden av musikken, og de innrømmer at det blir noen skippertak innimellom.

– Da vi var på by:Larm, møtte jeg på foreleseren jeg skulle ha dagen etter. Jeg benyttet muligheten til å gå bort for å si at jeg kanskje ikke kom på forelesningen, og da svarte han: «Nei, ikke jeg heller», ler Tale.

Etter jul står gjengen klare i Oslo for å spille deres største konsert hittil. 

– Vi håper folk reiser land og strand for å komme. Jo lenger du reiser, jo mer gratis øl får du av Ludvig, spøker Felix.

Med en hverdag som preges av forelesninger og eksamensperioder, er det fremdeles musikken som dominerer fremtidsplanene. Fem år frem i tid er det scenen, ikke studiebenken, som lokker Yellowroots. Og Øyafestivalen, røper de, er målet. 

– Men det hadde kanskje også vært gøy å spille på en svett, tettpakket taverna i England, med levende lys og tønner, litt Kjuttaviga-stemning, lyder det til slutt fra Felix, med et tydelig glimt i øyet.