En mosaikk av et kjærlighetsdrama utspilt i et kommunalt vestlandsnorge

Vi trapper opp på Kvarteret, og blir umiddelbart møtt av en grønn alv som introduserer oss til byen det hele utspiller seg i: Aten. Og nei, det er ikke snakk om den vestlige sivilisasjonens vugge, men en avsidesliggende, fiktiv kommune utenfor Os (omtrent det samme, spør du en vestlending). Her bor det utrolige tjuefem innbyggere, og alle har greske navn, forteller alven Puck (spilt av Rio Pettersen), som senere i stykket skal vise seg å skape et ståk uten like. 

Kommuneuniverset, en uendelighet av intriger og rariteter

I første scene fremtrer ordfører Theseus (spilt av Benjamin Brekke Hordvik) og hans kone Hipolyta (spilt av Andrea Melheim Nygaard). De annonserer sitt kommende bryllup som skal finne sted om knappe fire dager. Kommunemannen Egeus (spilt av Jonas Pedersen Solen) ber ordføreren støtte han i ønsket sitt om å forhindre kjærlighetsrelasjonen mellom datteren Hermia (spilt av Falmattu Aadam Jaalato) og Lysander (spilt av Maria Markus Dahl).

Hermia er egentlig lovet bort til Demetrius (spilt av Christopher John Braun), som også er vill etter Hermia. Imidlertid er den sårbare og usikre Helena (spilt av Erle Lystad-Bjerkan), fylt til randen av sitt begjær for Demetrius, som beklageligvis ikke gjengjeldes. Den ulovlige kjærlighetsrelasjonen driver Hermia og Lysander på flukt fra kommune-Aten til det frigjorte Arna, med Demetrius og Helena på slep. Der du ikke kunne tro at en historie kunne bli mer innviklet, surrer et amatørmessig teaterkompani og en parallell alvefortelling seg inn i kommuneuniverset. Herunder møter vi blant annet en parallell alvekonge-aktig versjon av ordføreren, Oberon, og kona hans, Titania. De er ikke lenger lykkelige sammen, og strides over eierskapet til en valp (?). 

Alven Puck får i oppgave av Oberion å dryppe saften av en blomst i øynene på hans kone, i tillegg til Demetrius (fra menneskeverden). Hensikten er langt på vei å sikre en harmonisk kjærlighetsbalanse i kommunebygda. Den som kjenner sine greske myter, vet godt at magiske piler (eller kjærlighetseleksirer) ofte treffer feil, og her er det Puck sitt klumsete og keitete forsøk på å blidgjøre Oberion som utløser kaoset som bærer fortellingen. 

Høy grad av gjenkjennelsesmomenter, eller?

Ideen om å plassere en klassisk komedie i en grå og kjedelig vestlandskommune er genial, og tilføyer det absurde stykket et ekstra metalag. Med gjentatte referanser til Arna og Nygårdsparken, dras vi ut av kjærlighetsintrigen og inn i vår egen virkelighet. Fra start vet jeg derfor aldri helt om jeg befinner meg i Bergen, i en kommunebygd utenfor Os, i antikkens Hellas, eller i niende klasse på ungdomsskolen. Den tematiske sammensetningen funker til tross for sin absurde cocktail av elementer. 

Både musikalsk og scenografisk, er stykket likevel nokså beskjedent. Foruten et par technoinnslag og Ylvis’ «The Fox», mintgrønne gardiner, og på det mest utfordrende en kitsch sølvstol, er det ikke særlig mye å skryte av. Heller enn å være en mangel, bidrar dette til å framheve den komplekse handlingen og skuespillet, og er et godt grep fra regissørens side.

Skuespillerprestasjonene er jevnt over svært imponerende, og samspillet dem imellom er overbevisende. De to duoene Helena og Demetrius, og Hermia og Lysander, funker spesielt godt sammen, og jeg føler meg teleportert tilbake til ungdomsskolens altoppslukende utfordringer. Helena slites ihjel av sin lave selvfølelse og desperasjon etter anerkjennelse fra Demetrius, som kulminerer i hennes forsøk på å tvinge seg på ham. Scenen oppleves som høyst komisk (og på grensen til ulovlig).

«Legg deg der du bør, og elsk meg like heftig til du dør» sier Lysander til Hermia i i påfølgende scene i skogen, mens han akker seg over sin motvilje og frykt for å legge seg nær henne. Det er tydelig hvordan han kjemper en indre kamp for å overbevise seg selv om å gjøre det likevel, noe som høster god latter fra salen. Begge scenene er bare to av flere scener som holder publikum underholdt.

 Kjærlighet, metateater og kommunen

Imidlertid skal det godt gjøres å balansere ulike handlingstråder og parallelle verdener på én og samme tid, og jeg opplever at flere deler av stykket forblir uklare i et sammensurium av kjærlighet, alver, kommune-folk og metateater. Tidvis blir det så absurd at detaljene drukner i dramatikken (hvor ble det av reven f.eks?), og jeg tror stykket kunne gjort seg en tjeneste ved å kutte ned på noen dramatiske vendinger, for å fokusere på å tydeliggjøre detaljene. Hvis man stiller høye krav til forståelsen av framgang i stykket, må man definitivt stålsette seg for en kveld med full konsentrasjonsmodus for å henge med i svingene.

Med sin beskjedne sum på 75kr får man likevel langt mer enn man burde, og jeg anbefaler alle med sans for klassisk komedie, Vestlandet, kommune-Norge eller som savner ungdomsskolen, å ta turen i løpet av uka! 

Karakter: B