Her måtte man trå forsiktig
I helgen var nemlig Studentsenteret fullstappet av små hus og bygg.
Publisert
Sist oppdatert
Du har kanskje prøvd å balansere deg bort til trappene på Studentsenteret, i frykt for å knuse et lite hus eller en miniatyr-plastmann de siste dagene?
Dette er fordi studenter ved Bergen Arkitekthøgskole (BAS) har plassert fargerike skisser, tegninger og modeller på gulvet rundt på Studentsenteret.
Prosjektet heter «Mitt rom for møte med ukjente» og er åpent for utstilling på Studentsenteret på lørdag og på søndag.
På gulvet finner man kjente steder i Bergen gjenskapt i vannfarger, kritt, trebiter, striesekk og annet materiale brukt på kreative måter.
– Vi tar utgangspunkt i et offentlig sted som fungerer godt eller ikke, og så prøver vi å forbedre det, sier Vilde Gimming (21), student ved BAS.
De fleste utstillingene deres har vært på BAS, men denne gangen er lokasjonen Studentsenteret. Dette forklarer de har med prosjektets hensikt å gjøre.
– Det handler om offentlig rom, og derfor er også utstillingen offentlig, sier Kjartan Neckelmann (25).
På Studentsenteret er det mye folk som strømmer fram og tilbake, og bevegelse er et viktig poeng i arbeidet, forklarer de.
Oppgaven er veldig åpen, så resultatet ble mange ulike tolkninger. Felles er likevel mennesker i interaksjoner, som beveger seg sammen.
Tidkrevende
Arkitektstudentene har jobbet de siste fire ukene med å finne steder i Bergen som de kan lage et prosjekt rundt, for så å konstruere modeller.
– Vi har fått en frist, men man kan holde på i evigheter. Det tar lengre tid enn man tror, sier Amanda Vassenden (21).
– Det handler mer om prosessen – ikke om å bli ferdig, mener Neckelmann, som selv gjerne skulle hatt mer tid til å fullføre modellen sin av torget.
29 prosjekter er nøye plassert rundt og i trappene på Studentsenteret, ved inngangspartiet nede og i etasjen under Egget. Her er det mye å se på, og hvor enn du snur deg er det en ny detalj som fanger blikket.
– De siste dagene har vi holdt på til halv elleve om kvelden, forteller Neckelman.
Alle har tilbrakt flere timer på plassene de har valgt for prosjektet, for å se hvordan folk beveger seg der.
Materialet er viktig
Vassenden har tatt for seg svingene bak nedre stasjon på Fløibanen. Hun har blant annet brukt en striesekk som gress i modellen sin, og et steinras av tre og en barkebåt er også til stede.
– Vi prøver å vise kvaliteten og materialet – forskjellen mellom mykt og hardt, for eksempel – heller enn at det skal være fotografisk riktig, forteller Vassenden.
Ofte bruker de bevisst andre farger enn de egentlige for å skape kontraster, forklarer de. Narathip Phuengphai (22) har laget Lepramuseet, St. Jørgens hospital i Bergen sentrum. For ham var «møtet med det ukjente» overraskelsen med materialet. Han har brukt stein i sin kreasjon av kirken og plassen rundt.
Sosialt eksperiment
– Vi hoppet rundt for å få tatt bilder fra ulike vinkler av urtehagen bak Lepramuseet, forteller Phuengphai og ler.
Urtehagen ligger avskjermet, og de måtte derfor hoppe opp og ned for å få tatt bilder av innsiden.
De har også holdt på med noe de kaller «performance» som en del av prosjektet. Det er en type «prank», forklarer Phuengphai, og handler om å teste ut hvordan mennesker reagerer i ulike omgivelser og situasjoner.
En av disse «performancene» gikk ut på at fire personer stilte seg midt i veien i undergangen mellom Bergen Storsenter og Lille Lungegårdsvannet.
– Folk ville unngå de som sto i midten og tok en stor sving for å slippe blikkontakt, sier Phuengphai.
En annen gang arrangerte de en gjeng som bare stirret opp på et hjørne av en bygning. Denne spøken tiltrakk seg mye oppmerksomhet, og mange stoppet opp og stirret i samme retning.
– Det var en som var helt overbevist om at han visste hva som foregikk, og prøvde å forklare til andre som stoppet opp, forteller Neckelmann.
– Noen filmet, til og med, legger Phuengphai til.
Selv sto studentene og observerte det hele fra et kafévindu i nærheten. De så hvordan folk gikk forbi gjengen på gata, tilsynelatende uinteresserte, for så å snu seg når de trodde ingen så dem. De forbipasserende var nysgjerrige og prøvde å lete etter det ikke-eksisterende fenomenet som alle andre.
