– I poesien kan jeg være det jeg selv skaper

Stemningen er god når Vestlandsfinalen i slampoesi går i gang lørdag kveld på Litteraturhuset. Ølglass skåles før salen stilner og kun lyden av rytmisk knipsing er igjen. I kveld er det publikum som avgjør. 

– Folk har flere ganger kommet opp til meg og sagt at de syntes slampoesi virket dritkleint, men har blitt mer åpen etter å ha sett en av mine. Det betyr at jeg har gjort noe i dag, at jeg faktisk har endret en mening. At noen har fått et godt blikk på slam. 

Vi møter Elio Lislerud dagen før det skjer. De bruker store deler av tiden sin på slampoesi. Sjangeren ligger et sted mellom diktopplesning, standup og rap. I konkurranseformatet har hver poet tre minutter på scenen. 

– Slampoesi gir meg veldig mye. Det er en ting å skrive, men det er også det poetiske blikket. Jeg begynte å lese masse når jeg ble syk. Da oppdaget jeg verdener som jeg kanskje ikke får levd, men likevel får være i. 

– I poesien kan jeg være i det jeg selv skaper. 

Publikum og poet

Mesterskapet dømmes gjennom fem tilfeldige publikummere som får delt ut poengtavler som holdes opp etter poetens opptreden. Litt som i turn. Disse blir lagt sammen, pluss en samlet digital score fra publikum.

– Tallet gjør det veldig nakent og konfronterende. Desto viktigere er det å vise poeten masse kjærlighet gjennom å knipse og være et engasjert publikum. Da er det kjærlighet i salen uansett hva tallet sier, forklarer Lislerud.

Publikum engasjerer seg gjerne gjennom tre kroppslyder under fremførelsen. Rangert etter terskel er de; 1. knipsing, 2. Mhmm i nytelese og forståelse, 3. tramping. 

–Man må huske at det bare reflekterer en persons mening. 

Lislerud sier videre at det som gjør at slampoesi skiller seg ut er nettopp samtalen mellom poet og publikum

Inngangen

Lislerud oppdaget slampoesi som 18 åring gjennom en workshop med Michael Opara, en grunnstein i slampoesimiljøet i Bergen. Det er fem år siden. Siden har de fått mange venner i miljøet. 

– Av de jeg kjenner jobber mange i formidlingsyrker, slik som skuespiller eller lærer. Det er også flere uføre. Om det ikke er jeg som vinner vet jeg at det er en annen som er veldig god. 

Før en slam øver Lislerud mye på timing og artikulasjon. For det siste har de et tips, Lislerud fremfører med en kork mellom leppene for å øve. De henter også mye fra teateret med oppvarming. 

– Det som skiller en diktopplesning fra en slam, er at slam er en performance. Målet med gode forberedelser er å kunne kose seg på scenen. Det går fort over når man bare har tre minutter.

I tillegg til å være slampoet, er Lislerud også med i band. Det er likevel slampoeten som får vist seg mest. 

– Det er skummelt å synge, man må tenke på stemmen og det er flere elementer. I slam kan jeg konsentrere meg om ordene. Det blir et større fokus på poesien og mindre på perfeksjon. Publikum deltar også mer aktivt. Samtidig har man glede av alt man øver på i sang i slam.

Lislerud sier grunnen til at de med er først og fremst at de elsker opptre. Om de ikke kommer videre i kveld, har de flere internasjonale turneringer ventende. 

Personlig, ikke privat

– Jeg har alltid lyst til å skrive om håp og ting jeg vil ta tak i. Mest det utenfor meg selv. Jeg liker også å være sårbar. Jeg spør ikke, kommer folk til å like dette? Jeg må i hvert fall like det selv. Så får de som liker det, like det.

Lislerud forteller videre at de ofte kan prøve ut flere ulike fremførelser før de lander på den rette. For dem er det imidlertid ikke rim og rytme som er det viktigste aspektet. 

– Det er forskjell på personlig og privat. Jeg deler veldig personlige ting og liker å være veldig sårbar i tekstene mine. Det er viktig for meg at det jeg sier føles sant, fordi jeg mener det jo. Målet er at publikum skal stole på meg, for dette kan jeg stå på en scene å si. 

De sier også at noe av det beste er å være ferdig og kjenne på en mestringsfølelse. 

– Det er deilig å komme hjem og være sliten. Slam krever mye energi, og etterpå føler jeg virkelig at jeg har gjort noe.

For bergenseren som har lyst på mer

Når kvelden går mot slutten er det bare en poet som går videre. Knipsingen har stilnet. Glassene er tomme. Men i salen sitter fortsatt følelsen av å ha vært inne i noen andres hode, om bare i tre minutter. 

I kveld ble det Tiril Lyslo Haugskott som stjal publikums hjerter. Hun konkurrerer videre i NM som også arrangeres på Litteraturhuset i Bergen den 12. februar.