– Jeg ble ukomfortabel på en god måte

Stykket kunne vært en kjedelig historietime, men akkurat som medisinske mirakler har dette stykket flere gode kvaliteter.

HOVEDROLLE: Karl-Vidar Lende ga en kraftfull opptreden – jeg håper det går bra med stemmen hans.
Publisert

På Den nationale scene (DNS) er det nyskrevne stykket «Doktor Armauer Hansen» av Stig Amdam i full gang. Stykket handler om Norges kamp mot lepra-sykdommen, og brer seg ut i et spekter av moralsk debatt og etiske gråsoner. 

I det gardinene inn til salen trekkes opp blir jeg møtt av et tåkefylt mørke. På gulvet vises et lysbilde av et kart over spredningen av lepra-sykdommen i Norge på 1800-tallet. Vestlandet er hardt rammet. Året er 1863 og vi befinner oss i det som blir sentrum for den moderne forskningen på lepra, nemlig Bergen. I fronten av forskningen står doktor Gerhard Armauer Hansen. I det nyskrevne stykket av Stig Amdam følger vi doktor Armauer Hansens (spilt av Karl-Vidar Lende) vei til den banebrytende oppdagelsen av leprabakterien – en oppdagelse som fikk stor internasjonal betydning for forståelsen av sykdommen. 

Uhyggelig minimalisme

På scenen brukes det ikke mer rekvisitter enn noen benker, et skrivebord og en seng. Med innslag av naturtro dukker – et lik i en kiste som mangler nese og fingre, og et lik på obduksjonsbordet, hvor Doktor Danielsen (spilt av Tormod Løvold), står opp til albuene ned i buken på og drar ut involler. Her har alle rekvisittene sin egen funksjon og ingenting er tilfeldig. Det samme gjelder lyden, her er det ikke mer enn salmesang fra pasientene som synges – noe som forsterker den uhyggelige stemningen i stykket. Lyset på sin side er storslagent og er scenografiens viktigste virkemiddel. Lyskasterne deler opp tid og rom på en effektiv og sømløs måte. 

LIK: Blant rekvisittene ble det brukt dukker som var så realistiske at jeg lurte på hvilken stakkar som fikk rollen å ligge stille i en kiste.

Skinnende skuespill

Den nedstrippede scenografien skaper ikke bare en nifs atmosfære, men gir også skuespillet rom til å briljere. Skuespillerne var med god margin stykkets sterkeste side. De lange medisinske utlegningene og de intense diskusjonene leveres med glans. Doktor Armauer Hansen drives etterhvert til vanvidd og Karl-Vidar Lendes kraftfulle framstilling av et sammenbrudd gjorde meg ukomfortabel på en god måte. I tillegg har stykket et persongalleri med sterke karakterer, som selv i et nokså dystert stykke, imponerende nok skapte latter i salen flere ganger. Spesielt gode er den litt sosialt klønete doktor Armauer Hansen og den bannende erkebergenseren doktor Daniel Danielsen.

STORE FØLELSER: Skuespillerne er stykkets høydepunkt, og vi får tårer og intense sammenbrudd.

Noe som skurrer i regien?

For det meste er regien svært god og det er et godt samspill, derimot er det noen scener som oppleves påtatt og forhastet. Dette er blant annet romansen mellom doktor Armauer Hansen og doktor Danielsens datter, Henny (spilt av Susann Bugge Kambestad). Jeg skjønner funksjonen, men det føltes litt forhastet, og førte dermed til at Hennys død ikke ga den gripende effekten som kanskje var intensjonen. 

Det mørke vendepunktet i stykket er når Armauer Hansen, på tampen av et gjennombrudd, begynner å eksperimentere på pasienten Kari (spilt av Stine Robin Eskildsen). Dette reiser stykkets overhengende spørsmål om forskningens etiske gråsoner i det Kari ufrivillig blir et forskningsobjekt. 

Dette temaet portretteres på en måte som bryter den ellers sømløse regien. En hjemmevideo, filmet på det man kan anta er en iPhone, prosjekteres på veggen. Videoen viser Kari som forteller om hva Armauer har gjort mot henne. Jeg skjønte ikke funksjonen til dette før senere, når videoen får teksten «Bergen byrett mai 1880», hvor det virker som om at de hadde så hastverk at de ikke engang rakk å bytte fra standardfonten «Aptos». Dette føltes dessverre som en lettvint løsning som brøt med den ellers gode flyten, og kunne nok ha blitt løst på en bedre måte. 

Jeg var redd dette skulle bli en kjedelig biografi av doktor Armauer Hansen, men Stig Amdam klarer å skape et levende stykke hvor historiefortelling, medisinhistorie og moralsk debatt glir sømløst. For den gjengse studenten er nok ikke leprakampens historie det mest spennende, likevel ble jeg fanget av skuespillernes formidling. Stykket brer seg ut i et spekter av moralsk debatt, etiske gråsoner og religionskritikk som får deg til å tenke. Forestillingen er også et viktig bidrag til formidlingen av Norges kamp mot lepra, og avslutningsvis vises følgende sitat:

«Kampen mot spedalskhet er en av de få gangene Norge har tatt en fremtredende plass blant nasjonene» – Doktor Armauer Hansen

Karakter: C+

Powered by Labrador CMS