Ja, jeg og Ed Sheeran er faktisk i slekt.

RØDT HÅR. Sitter jeg tilfeldigvis med en annen rødhåret på bussen, innbiller jeg meg at andre tenker at jeg og denne ukjente personen er beslektet, skriver Maren Nypan.


Studvests aproposkalender luke 19: 
Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.

Jeg er blant de ett til to prosentene av verdens befolkning som er så heldig å ha rødt hår. Jeg tilhører altså et mindretall. 

Opp gjennom har jeg fått høre mange av «ginger»-vitsene og at jeg ligner på den og den personen som tilfeldigvis har rødt hår (uten at vi egentlig ligner i det hele tatt). Jeg er ganske sikker på at mange husker meg som «hun med rødt hår».

Jeg kan likevel si jeg har kommet relativt billig unna. Jeg fikk aldri høre ordtak som tanten min fikk høre; «rødt hår og fregna, pessa så det regna» (ja, det gikk hardt for seg i Nord-Norge).

Jeg har egentlig aldri tatt meg nær av vitser og kommentarer om hårfargen min, og 73 prosent av humoren min består av selvironi rundt mitt røde hår.

Men jeg har likevel hatt en litt teit og ufortjent tanke om mitt eget, om man kan kalle det, «folkeslag».

Jeg kommer ikke unna den tanken om at hvis jeg blir sett med en annen rødhåret, blir vi to umiddelbart en del av en sketsj.

På videregående var vi 30 personer i en klasse, hvorav fire av oss hadde rødt hår. To og to med samme navn, att på til.

Ja, du kan tenke deg: Det var noen blikk som ble rettet mot oss da vi ble sittende på rekke sammen, for å si det sånn.

Mikkel Niva, som nesten har blitt hele Norges ginger, fortalte om en butikktur hvor han havnet bak en annen ginger i køen. Han følte at han ble en del av en «vandrende vits», som han så fint forklarte det.

Det er nettopp slik jeg føler det til tider. Havner jeg for eksempel på gruppe med en annen ginger, blir vi midtpunktet i samarbeidet. 

Sitter jeg tilfeldigvis med en annen rødhåret på bussen, innbiller jeg meg at andre tenker at jeg og denne ukjente personen er beslektet. 

Men ikke misforstå: Jeg er ikke flau over hårfargen min på noen som helst måte (noe mer). Det har til og med blitt en stor del av identiteten min.

Kanskje denne tanken rett og slett har røtter i min egen selvopptatthet, og at jeg har nytt livet som eneste rødhårete i vennegjengen alt for godt. 

Og det er vel i bunn å grunn jeg som tenker over det mest.

Eller er det egentlig det?

Kommentarer

kommentarer