La meg være singel i fred

Eksamensstresset har omsider lagt seg for de fleste av oss. Snøen har begynt å dale lett og fint, og det er endelig tid for å reise hjem til jul. Hjemme venter alle mulige festligheter. Høydepunktet er  julebordet med venninnegjengen, men det er bare så vidt du rekker å tenke på det mellom alle familieselskapene.

Det er et spørsmål jeg alltid får når slekta er samlet. Et spørsmål mine nærmeste allerede vet svaret på, men av en eller annen grunn absolutt må stille uansett.

«Har du fått deg kjæreste, da?». Jeg blir alltid litt småklein, og må svare at neida, jeg har ikke det. Det er oppfølgeren til dette som er verst. «Jaja, du finner ham nok», får jeg til svar med et medlidende klapp på skulderen.

Først av alt, man kan vel ikke finne noe man ikke leter etter? Hvorfor er det sånn at en 20-årings viktigste mål her i livet absolutt skal være å få seg kjæreste? Jeg forstår det virkelig ikke. Det er jo i denne fasen av livet man har sjansen til å være egoistisk. Og det er akkurat det jeg vil.

Jeg elsker det faktum at jeg kun har meg selv å forholde meg til. Har jeg lyst til å reise på utveksling til andre siden av kloden, ja, så kan jeg det. Jeg trenger ikke å diskutere det med en «bedre halvdel». Spør vennegjengen om jeg vil bli med ut en torsdagskveld, ja, så gjør jeg det. Jeg kan faktisk gjøre hva jeg vil, når jeg vil, med hvem jeg vil. Er ikke det drømmelivet, så vet ikke jeg.

Jeg sier ikke at det er noe galt i å ha lyst på en kjæreste. Men jeg har ikke det. Så ikke kom her med medlidenheten din, bestemor. Hvis jeg møter noen jeg blir forelsket i, konge. Hvis ikke, konge. Jeg digger livet mitt akkurat som det er, og trenger ikke forandre sivilstatusen min på Facebook for at det skal være komplett.

Nå som det allerede er avklart før familieselskapene begynner, kan vi i stedet gå rett på andre, viktige familieselskapsdiskusjoner. Som om påsken er sen eller tidlig neste år.