De siste årene har der vært sterkt fokus på kjønn, minoriteter og etnisitet. Det er bra. Men vi må ikke glemme det sosiale skillet i utdanningssystemet.

Det som overrasker er at skillet mellom studenter med forskjellig bakgrunn ikke er blitt utlignet mer de senere årene. Illustrasjon: Lukas Hauge Klemsdal


Annonse

Dette er en leder. Lederartikkelen gir uttryk for Studvest sin holding som en partipolitisk uavhengig avis for og av studenter tilknyttet de høyere utdanningsinstitusjonene i Bergen.

I en ny SSB-rapport fremgår det at syv av ti studenter som faller fra en universitets- eller høgskoleutdanning ikke fullfører en utdanning på dette nivået. Tallene bygger på studentårgangen fra 2012 og ser på hvor mange som har oppnådd en universitets- eller høyskolegrad åtte år etter oppstart.

Rapportens tall burde vekke oppsikt. Den vitner om at det kreves handling hvis vi ønsker å skape reell likhet i utdanningssystemet. 

Ved første øyekast virker det logisk at ikke alle som begynner på en utdanning finner seg til rette og heller velger andre veier. Men ser vi lenger ned i statistikken blir det tydelig at de med lavt utdannede foreldre er overrepresentert blant dem som som ikke fullfører.

Statistikken viser at mens kun 22,9 prosent av studentene med akademikerforeldre ikke fullførte en universitets- eller høgskoleutdanning etter åtte år, er tallet 50,1 prosent for dem som har foreldre med grunnskoleutdanning. Dette utgjør en markant forskjell. 

Vi har som samfunn et ønske om at alle skal ha de samme mulighetene. Her gjelder også de samme mulighetene for utdanning. I vårt utdanningssystem er det i dag formell likhet uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn. Men tallene viser at den reelle likheten ikke er oppnådd. Enda.

At det er ulikhet i utdanningssystemet er ikke overraskende. Det som overrasker er at skillet mellom studenter med forskjellig bakgrunn ikke er blitt utlignet mer de senere årene. Tallene fra den nye SSB-rapporten viser at flere studenter gjennomfører universitets- og høgskoleutdanninger enn tidligere. Men skillet mellom studenter med forskjellig bakgrunn har ikke endret seg.

Det er ikke enkelt å løse denne utfordringen. Men det er mulig å prøve

Professor i psykologi ved Universitet i Oslo, Jonas Kunst, presenterte i et innlegg til Khrono i høst et nyere begrep hentet fra det amerikanske utdanningssystemet: «førstegenerasjonsstudenter». Dette er studenter som er de første i familien som tar høyere utdanning. 

Kunst påpeker at «førstegenerasjonsstudenter» i Norge møter mange utfordringer i utdanningsløpet. Særlig kan det være vanskelig å bli en del av den akademiske kulturen til universitetene – noe som Morgenbladet også skildret i sitt portrett av en førstegenerasjonsstudent ved Universitet i Oslo. Studenten forteller at hun går rundt med en «ubestemmelig følelse av at universitetet egentlig ikke er laget for noen med min bakgrunn». Det er trist. 

I USA har man en helt annen bevissthet om «førstegenrasjonsstudenter», påpeker Jonas Kunst i sitt innlegg. Her finnes det støtteapparater rundt målgruppen. Her finnes det et eget ord for å omtale studentene. Her er utfordringen satt lys på. Kanskje vi kunne lære av dette i Norge?

Som samfunn og studenter ønsker vi å ha mangfold i utdanningssystemet. Vi vil ha medstudenter fra alle samfunnslag og med alle typer bakgrunn.

De siste årenes fokus på kjønn, minoriteter og etnisitet i utdanningene har vært viktig. Men vi må ikke glemme det sosiale skillet. Vi må ikke glemme «førstegenerasjonsstudentene».

Et samfunn skal gi like muligheter for alle. Formel likhet er ikke nok. Der trengs også å være reell likhet. 

Det kreves hardt arbeid å skape denne likheten. Det kreves kunnskap, det kreves visjoner og det kreves handling.

Den kunnskapen, handlekraften og de visjoner må finnes frem. Målet skal ikke være total likhet, for det er urealistisk. Men vi bør gjøre alt vi kan for å komme nærmere. 

Kommentarer

kommentarer