Illustrasjon: Maria Fjell

Til dere som etter hvert får flere medisiner i skuffen enn eksamensresultater: Det er ikke kjørt.


Annonse
Debattregler

Sånn cirka på dette tidspunktet – noen måneder ut i første semester, ble jeg for første gang innlagt på psykiatrisk akuttmottak.

Jeg hadde planmessig fullført videregående og folkehøyskole og nå var det høyere utdanning som stod for tur. Fem år i Bergen, så skulle jeg være lektor i norsk. Og som så mange andre unge var jeg aldri i tvil om at jeg kom til å nå målene mine. Så det passet ikke helt inn i planene, denne innleggelsen en høstkveld i 2004.

Livet kan ikke alltid planlegges. I stedet for eksamen kom depresjon. Istedenfor lesesal ble det psykologkontor og istedenfor mastergrad ble det diagnoser. Livet var uutholdelig. De første årene prøvde jeg å opprettholde studenttilværelsen, men ettersom årene gikk falt jeg helt av. De så tidligere selvsagte målene om høyere utdannelse og jobb ble fjernere og fjernere.

Når jeg så etter en del år opplevde bedring ble målene om høyere utdanning igjen aktuelle. Jeg hadde jo alltid sett det for meg. 28 år gammel deltok jeg på nytt på fadderuken. Litt eldre enn alle andre, med en livserfaring jeg helst skulle vært foruten.

For første gang fullførte jeg et helt semester. Siden har jeg fulgt normert studieløp. Nå i høst har jeg startet på siste året. Masteroppgaven skal leveres og de målene som en gang virket så selvsagte oppnås nå med en enorm stolthet. Jeg klarte det, for helvete!

Styrke er ikke å klare alt alene

Hurra for meg! Men hva har dette å si for deg? For noen av dere som starter utdannelsen deres nå virker veien like selvsagt som den var for meg. Og for noen av dere vil også veien være gjennomførbar. Men for andre vil den etter hvert bli vanskelig og tung.

Til dere som etter hvert får flere medisiner i skuffen enn eksamensresultater: Det er ikke kjørt. Det er lov å ta en pause fra studiene til man er bedre på plass i seg selv. Og kanskje vil du en dag kunne starte på nytt, og oppleve at de tingene du før tok for gitt, gir deg en enorm mestringsfølelse!

Pandemisituasjonen vi lever i nå gjør ikke dette lettere – mange av dere sitter på nye hybler i ny by uten å ha så mange relasjoner. Det er ingen å lene seg på faglig, og det har vært lite fysisk oppmøte på forelesning. For mange av dere er det kjipt, men ikke uoverkommelig. For andre er denne situasjonen mye vanskeligere. Uten struktur, uten rutiner kan depresjoner og angst komme snikende. Det er enormt krevende situasjon å skulle balansere sin egen psyke når man ikke har noen å lene seg på.

Mitt råd er alltid: oppsøk hjelp! Den hjelpen kan være i form av middagsavtale med en medstudent, en mail til seminarlederen din, eller å ta kontakt med helsetjenesten. Det er ingen som forventer at man skal ta seg sammen å klare seg sjøl om man får kreft, og det er heller ikke slik det er om man blir psykisk syk. Skam er den mest ubrukelige følelsen du har i denne situasjonen, og styrke ligger i å innse at hjelp er nødvendig! Da jeg var syk fant jeg ingen trøst i at andre hadde vært syke og så blitt bedre.

Det var fint for dem, men helt irrelevant for meg. Så deler jeg likevel min historie, i håp om at den kan gi noen inspirasjon å vite at selv for de av oss som har vært gjennom helvete, så kan det være verdt å finne ut av som finnes på andre siden. Og den tiden du er gjennom nå, styrker deg til senere. Så for å si det med Nietzsche, eller Clarkson om du vil: What doesn’t kill you, makes you stronger.

Kommentarer

kommentarer