LUKE 14: Alfahannen bryr seg ikke om miljø
Menn frykter å fremstå klimaengasjerte mer enn det de frykter klimaendringer.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Det 21. århundrets nye misjonsarbeid har omsider konvertert meg. Avisene oversvømmes av blodrøde oppslag om stigende temperaturer, synkende biodiversitet og dystre dommedagsprofetier. Jeg har arvet oljegenerasjonens synder, men gjør bot – jeg har sluttet å spise kjøtt.
Etter å ha trengt meg inn i boblen som en «klimabevisst ungdom» merker jeg plutselig at jeg er litt alene. I et hav av tote-bags, Dr. Martin’s og moralsk overlegenhet så langt øyet kan se, savner jeg noe; hvor er alle gutta?
Jeg er omringet av venstreradikale feminister og LGBTQ aktivister. Praten går… om hvor ufattelig tabubelagt kvinners seksualitet er og hvordan mørkhudede opplever systematisk diskriminering.
Det er bare fint det – jeg nikker forståelsesfullt og sier meg stort sett enig, men jeg vil helst snakke om noe annet. Jeg vil snakke om pikk og pung, le uforskammet av en politisk ukorrekt vits og drikke pils.
Hvor blir det av gutta? Blir de ikke invitert? Mangler det på misjonsarbeidet? Hva er greia?
Problemet ligger ikke på tilbudssiden i hvertfall. Det skal godt gjøres å ikke få med seg at menneskeheten står overfor en eksistensiell trussel, og at alle må bidra for å unngå den.
Mangelen på menn i klimakampen skyldes derimot en primitiv forestilling om alfahannen. En huleboer står i veien for å respondere rasjonelt på vitenskapelige fakta.
En alfahann bekymrer seg ikke om miljøet, det kan damer og svake menn få holde på med.
I diskusjoner om klimatiltak og personlig forbruk er retorikken svært forskjellig mellom kvinner og menn. Langt ifra alle kvinner er klimabevisste, men selv de med høyest forbruk uttrykker dårlig samvittighet, bekymring og selvrefleksjon.
Retorikken i gutteleiren er annerledes. Her er klimaengasjement flaut; å kjøpe brukte klær er en engstelig underdanig og endringer i dietten stammer fra en fanatisk bekymring.
Maskulinitetskomplekser står i veien for klimakampen. Ingen skal kunne hinte at du er bekymret for miljøet, skremt av klimautviklingen eller påvirket av brennende regnskoger.
Ironisk nok er mange menn så bekymret for å fremstå bekymret, at de lar være å gjøre en innsats for våre felles fremtidsforutsetninger.
Å fremstå bekymret, eller i verste fall redd, blir et mareritt. Gud hjelpes om noen får med seg at du ikke hadde kjøtt i fredagstacoen, eller at du tok bussen når du hadde muligheten til å kjøre. Mens klimaforkjemperne kjenner på flyskam, kjenner usikre menn på togskam.
PSA: Det er mulig å være klimabevisst med maskuliniteten i behold.
Jeg er klimabevist, men samtidig skjelver jeg ikke av ordet CO2, jeg gråter ikke over arter som utryddes, og mister heller ikke søvn av jetmotorer i luften.
Jeg er her for å fortelle at vi alle seg gjennom den tøffe fasaden – du er avslørt. Du imponerer ingen damer med fråtseri og likegyldighet.
Hva du nå enn velger å spise, kjøpe eller hvilket transportmiddel du benytter får være opp til deg, men vær så snill å ikke basert valget ditt på en utdatert forestilling om en ubekymret alfahann.
Kom igjen gutta, legg huleboeren på hylla og bli med å gjøre en innsats, vi har bruk for litt drahjelp. Jeg står klar med åpne armer, og gleder meg til et avbrekk fra damesnakk rundt rødvinsglass.
