LUKE 23: En tale mot høyttalerne
Musikken på treningssentre er like malplassert som fotball-VM i Qatar.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Et nytt år nærmer seg med stormskritt og aldri før har jeg hatt et nyttårsforsett såpass klart for meg.
Dette forsettet er ikke av det umulige slaget men dog kan ikke viktigheten av gjennomføringen understrekes nok.
En dyster onsdagskveld i høst, fant jeg meg selv skyldig i å begå en synd av verst tenkelig sort. Jeg hadde ikke med meg høretelefoner på treningssenteret. Et feilgrep som skulle hjemsøke meg den neste halvannen time.
Den som har ansvar for å spille av musikk på treningssentre må være én av to ting. Enten en egosentrisk, nådeløs boler som spiller av musikk med den hensikt at ingen skal komme på vedkommendes muskelnivå. Eller en sadistisk psykopat som får nytelse av å se folk slite så mye som overhodet mulig.
Forleden onsdag på treningssenteret valgte personen bak avspillingsknappen, at det var en perfekt anledning til å sette på en maraton av gamle Kygo-sanger. Med rolige, calypso-dominerende låter som minner mer om heismusikk, var det ikke motivasjon til å fullføre den siste repetisjonen jeg fant. Jeg fant snarere motivasjonen til å sole meg ekstra hardt i solsenga på Gran Canaria.
Treningsmotivasjon er allerede like vanskelig å finne som jomfrudommen til Rune Rudberg. Og må man attpåtil høre på treningssentrenes musikk, vil treningsmotivasjonen kun finnes i idéverdenen til Platon.
Misforstå meg rett, Meghan Trainor kan ha sine øyeblikk, men «Dear future husband» er heller ikke en låt som hører hjemme på treningssentre. «You got to know how to treat me like a lady», runger i høyttalerne. Mitt testosteronnivå synker så betraktelig at jeg for første gang i mitt liv vurderer anabole steroider.
Jeg skal aldri, jeg gjentar, aldri igjen glemme høretelefoner på treningssenteret. Dette er mitt nye nyttårsforsett. Det er ingen gordisk knute som må løses for å gjennomføre dette forsettet, men viktigheten er av enorm betydning.
Og til deg som styrer musikken på treningssentrene: Jeg lurer på hva som har skjedd med deg for at du skal prøve å rettferdiggjøre en slik oppførsel. Alt jeg spør om er litt mer motiverende musikk enn det du spiller per nå, for eksempel «Tears in heaven» av Eric Clapton.
