På jakt etter jazz

Drar Bergens studenter egentlig på jazzkonsert i 2023?

Med utgangspunkt i min egen omgangskrets, er svaret et klart nei. Men disse vanedyrene er neppe representative for hærskaren bestående av 40.000 studenter vi kaller studentbergen.

Med et ønske om å avmystifisere jazz-miljøet i Bergen, og i jakten på svar, var det intet annet å gjøre enn å oppsøke stedene hvor stereotypiske jazzere kan tenkes å holde til, nemlig på dunkle kjellerkonserter.

De få jazzkonsertene jeg hadde vært på før denne jazzreisen begynte, dannet et bilde av jazz som høykulturelt og utilgjengelig. Musikken jeg har hørt har vært spennende og annerledes, men har samtidig fått meg til å føle at det er noe jeg ikke helt skjønner.

Akkurat som om alle de andre i salen forstår musikken og det som skjer på scenen bedre enn meg.  

Men først: Finnes det i det hele tatt noe som heter studentjazz?

Halvdødt konsept, kanskje

Mannen med svaret er den langt over gjennomsnittet jazzinteresserte universitetslektoren Eivind Waage Austad. Han underviser i blant annet jazzhistorie ved Universitetet i Bergen. Studvest møter ham på Griegakademiet, de jazzintellektuelles høyborg i syvfjellsbyen. 

– Er det noe som heter studentjazz?

– Det kan være kunstig å skille mellom jazz og studentjazz. Mye av jazzen i Bergen har sitt utspring i jazzmiljøet på Griegakademiet, men å kalle det studentjazz blir å dra det litt langt, svarer Austad.

Ok, kanskje studentjazzen er halvdød i faglitteraturen. Men stopper historien her? 

Neppe. Austad rekker nemlig ut et halmstrå undertegnede gladelig griper:

– Det er en tørst og en vilje til eksperimentering i Bergen, slår han fast.  

Jazzprofessoren forteller også at dørene til jazzmiljøet er vidåpne. 

Jazzå – av studenter for studenter 

For å sjekke ut om dørene bare såvidt står på gløtt, eller om de faktisk er vidåpne, går turen til Jazzå, Studentersamfunnets jazzkonserter som arrangeres en gang hver måned. 

Denne gangen var det Aksel Rønning trio som spilte en mørk tirsdagskveld i vinter. Med elementer fra elektronikk vartet bandet opp musikk med et moderne preg. Den mørklagte salen på Kvarteret ga et stemningsfult bakteppe til musikken og det uforventede musikkuttrykket vakte et nytt nivå av nysgjerrighet for hva jazz kan være.

Helt ærlig hadde jeg forventet et noe labert oppmøte, men ble ved første øyekast overrasket over hvor mange som hadde møtt opp for anledningen. 

Rundt bordene satt studenter i fleng på klappstoler og oppdaterte hverandre om ukas siste nytt. Stemningen i rommet før konserten var energisk og vitnet om at Jazzå er et sted vennegjenger går sammen. 

Ikke alle publikummerne kom presist, og noen minutter ut i konserten hadde det oppstått en slags skammekrok for forsentkommerne ved inngangen. 

Føtter som trampet utålmodig i bakken rundt om i lokalet ga et inntrykk av at en del hadde kommet mer på grunn av venner enn musikken, men applausen fra salen innimellom vitnet om at det også var noen ekte jazzentusiaster til stede. 

Noen ganger skjedde det noe uforutsett på scenen som bandet løste på en ypperlig måte. Aksel Rønning trio oppfordret publikum til å skåle for Bergen. Og er det noe bergensstudenter kan, så er det akkurat det.

Fra jazzstudentens perspektiv 

En av jazzentusiastene som også hadde tatt turen til konserten med Aksel Rønning trio var Didrik Berg. Han er student på første året ved Griegakademiets jazzlinje. 

I likhet med Austad beskriver Berg jazzmiljøet i Bergen som åpent. Det er mange av de samme folkene på flere av konsertene og ofte spiller de selv også. Selv om det er mange som går igjen er det all slags mulige mennesker som kommer inn dørene på jazzkonsertene. 

Mer «voksent» på alle måter 

Er studentjazzen representativ for hele jazzscenen i Bergen? Jeg dro på Jazz:Potet for å finne det ut. Det er Bergens folkelige jazzklubbs konsertserie som arrangeres hver lørdag på Biblioteket bar. 

De kaller konsertserien for Jazz:Potet nettopp fordi man kan fylle magen med en bakt potet mens man nyter jazztoner med utsikt mot Zachariasbryggen. 

Scenen er plassert under en gigantisk lysekrone og klappstolene fra Jazzå-konserten var erstattet med beige, myke stoler i velour. De mange hvit- og gråkledde hodene fikk meg til å speide etter andre på min alder. Etter litt kikking fant jeg en håndfull.

De bakte potetene som ble båret ut noen minutter ut i konserten og fylte rommet med en himmelsk lukt skapte på toppen av det hele et dilemma for studentlommeboka. 

Selv om musikken var nydelig, var det jeg fikk høre her den jazzen som passet best med bildet mitt av  jazz på forhånd. 

Kanskje jeg i fremtiden vil føle en større dragning mot Jazz:Potet, men for øyeblikket foretrekker undertegnede mørke rom uten lysekroner og konsertopplevelser på klappstoler. Stemningen var rett og slett ikke helt for meg. 

Et siste spørsmål meldte seg denne kvelden, nemlig om det finnes en mellomting mellom lavmælte jazzå og stilfulle Jazz:Potet? Svaret var muligens Jazz i sikte, en kombinert minifestival og konkurranse på USF Verftet som arrangeres hvert år og er gratis for publikum.

Et spontant og tilfeldig høydepunkt

Det å spontant og tilfeldig dra på Jazz i sikte viste seg å bli høydepunktet på oppdagelsesreisen. Jazz i sikte kan kalles et kræsjkurs i bergensjazz. Seks jazzgrupper spilte 30 minutter hver gjennom kvelden.

I starten var det lite folk i publikum, men heldigvis fylte salen seg med mange unge mennesker etter hvert. 

Blant publikummere og musikere var det to kjenninger fra tidligere konsertopplevelser. Det tar altså ikke lang tid å begynne og kjenne igjen jazzentusiastene. Det var mulig å få ikke bare ett, men to gjensyn med Didrik Berg som spilte i to grupper i løpet av kvelden. Også vokalisten fra Jazz:Potet var å se i publikum. 

De tre første gruppene var måpende imponerende, både når det gjelder nivå og variasjoner i jazzuttrykket. Blant annet spilte den første gruppa, Fossekall, musikk som minnet om vindkast og fraktet publikum til sommer og strandliv en grå aprilkveld.  

Etter å ha snakket med en universitetslektor, en jazzstudent og vært på to konserter og en minifestival kan det store spørsmålet endelig besvares.

Dommen

Dersom vi tar oss friheten til å bedømme hvordan det står til med jazzscenen for studenter i Bergen basert på hvor mange som møtte opp konsertene, kan man konkludere med at det står bra til.

Det skal lite til for å la seg sjarmere av det åpne og eksperimentelle miljøet både Austad og Berg har beskrevet.

Studentjazzen lever.

• LES OGSÅ: Kvarteret vedtok at ledervervet skal honoreres. Men «ingen» vil betale for det
• LES OGSÅ: Maislippene som hjelper deg i eksamenssinnspurten