Dessverre bekrefter debatten de fleste stereotypiene jeg mistenker mange forbinder med studentpolitikken.

DEBATT? Tirsdag kveld var det duket for valgdebatt for universitetsstyrestudentene i Storelogen på Kvarteret. FOTO: Iben Jorde


Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Tirsdag kveld inviterte Studentparlamentet (SP) ved Universitet i Bergen til valgdebatt for universitetsstyrekandidatene på Kvarteret. Ole Jacob Broch, Johanna Engh, Lars Henrik Øberg, Ingrid Borvik og Mario de la Ossa stiller til valg og skulle i ilden. Vi i presselogen gledet oss til en het debatt.

Kandidatene snakket engasjert om det digitale læringsmiljøet, klimanøytralitet, strategiplan og studenttrivsel på campus. De var dyktige og kunnskapsrike om temaene de snakket om, og publikum brøt til og med ut i latter fra tid til annen.

Men en ingrediens glimret med sitt fravær. Debatten manglet debatt.

De potensielle uenighetene mellom kandidatene uteble. Kandidatene fikk ikke egentlig mulighet til å utfordre hverandre. Det er uheldig når en studentmasse skal motiveres til å bruke stemmeretten.

En av de få antydningene til gnisninger i panelet, sett bort fra hva som er best av katter og hunder, var de la Ossas kritikk av Brochs støtte til rektoratets forslag om en digital innspillsportal for studentene, hvor han påpekte at for mange plattformer kan bli forvirrende. Broch sa seg enig i tanken, men poengterte at det ikke er nødvendigvis er snakk om en helt ny nettside.

Kveldens ordstyrer og tidligere nestleder i SPs arbeidsutvalg, Martine Jordana Baarholm, opplyste at det var mulig for alle å stille spørsmål. De eksterne spørsmålene kom fra rektor Margareth Hagen og avtroppende NSO-leder Tuva Todnem Lund.

De to tilsynelatende uplanlagte spørsmålene blant «de mange» spørsmålene ordstyrer hadde fått, kom fra en anonym avsender og et tidligere arbeidsutvalgsmedlem i SP, Kristoffer Eik.

Det er forståelig at det er stas med spørsmål fra rektor på video, og Hagens spørsmål om hvordan kandidatene ser for seg universitetet om ti år er både stort og viktig.

Dessverre er det ikke her de tydelige uenighetene mellom kandidatene ligger. Det blir ikke en livlig debatt når samtlige kandidater, ikke overraskende, ønsker et bærekraftig og levedyktig universitet som tar vare på studentene.

Det er gøy, og ikke minst folkelig, å bli kjent med kandidatene gjennom hvilket kjøkkenredskap de identifiserer seg med, men kanskje de 60 korte minuttene skulle blitt disponert mer effektivt? Sitter publikum igjen med noe annet enn at alle kandidatene ønsker et godt læringsmiljø og å styrke studentenes trivsel?

Det lå antydninger til uenigheter i spørsmålet om det digitale læringsmiljøet uten at vi fikk gå nevneverdig inn på det.

Hvor er oppfølgingsspørsmålene? Hvorfor settes ikke valgprogrammene opp mot hverandre?

Som kontornabo med Studentparlamentet har jeg sett hvor mye arbeid og engasjement valgstyret og Arbeidsutvalget har lagt ned i forkant av årets valg. Det fortjener de honnør for. Det er viktig at det arrangeres valgdebatter som er åpne for alle studenter. Ikke minst er det gledelig at vi igjen kan samles tett i tett på Kvarteret.

Slike initiativ gjør at politikken og studentdemokratiet føles nærere, noe som sårt trengs etter en lang nedstenging.

Dessverre bekrefter denne debatten de fleste stereotypiene jeg mistenker mange forbinder med studentpolitikken. Den forsterkes som noe fjernt og ukonkret.

Man forventer debatt, men kommer til en middagssamtale. Timen kunne vært mer vellykket med spissere spørsmål og saker. Legg opp til at valgdebatten blir morsom og engasjerende for studentene, og la de godt forberedte kandidatene utnytte sitt fulle potensial.

Baarholm avsluttet den påfølgende listedebatten med et uttrykt håp om at tilskuerne er blitt klokere på hva man skal stemme.

Svaret mitt er nei.

Kommentarer

kommentarer