Det er en ny pandemi på vei, og denne er mye skumlere enn koronaviruset og alle dens muterte fettere og kusiner noen gang kommer til å bli.

Illustratør: Thale Mathiassen


Det står dårlig til med den psykiske helsen til unge i Norge i dag. Det har det gjort en stund nå, og med tanke på at vi nettopp har begynt på år to med restriksjoner, nedstengninger og avstand til hverandre er det lite som tyder på at det snart vil gå bedre.

Allerede i 2018 rapporterte Studentenes helse – og trivselsundersøkelse at 15 prosent av norske studenter opplevde dårlig livskvalitet. Hele 23 prosent savnet ofte noen å være med. I desember 2020 fulgte Folkehelseinstituttet opp med sin rapport om hvordan unges livskvalitet og psykiske helse var under koronapandemien. Lesningen er sørgelig: 

  • Én av tre studenter er ensomme.
  • 25 prosent er ikke fornøyd med livet. 
  • Flere sliter med psykiske plager, unge og enslige sliter mest.

Også i mye yngre aldersgrupper ser man nå tydelige tegn på at utviklingen går i helt gal retning. Barn og unges psykiske helse, uansett hvor mye de måtte bli «prioritert» i regjeringens evige runddans med tiltak og regler, åpning og stenging av skoler, fritidsaktiviteter og møteplasser, blir dårligere. 

Hvordan kommer samfunnet vårt til å se ut om neste generasjons studenter, og unge arbeidstakere som har hele livet foran seg ikke synes de har en god livskvalitet? 

Statistisk sentralbyrå (SSB) gjennomførte i mars 2020 en undersøkelse som viste at unge mennesker gjennomgående er mindre tilfreds med livet enn eldre. Det er ikke bekymringsfritt å være ung i Norge, selv om man kanskje kunne tro det. 

Statsminister Erna Solberg presenterte onsdag 7. april  regjeringens gjenåpningsplan av samfunnet. Her kommenterte hun blant annet at regjeringen ønsker å støtte universiteter, høyskoler og fagskoler slik at flest mulig studenter kan gjennomføre vårsemesteret med normal progresjon. Solberg var også «lettet over de lave frafallstallene blant studenter», skriver VG. Det er kanskje litt tidlig å puste ut. 

Om målet er å komme seg helskinnet gjennom en pandemi som nå har plaget verdens befolkning i over ett år, må det sterkere lut til enn å si at man vil «prioritere», «utrede» og «kompensere». Det vil kreve en helt ny tilnærming til psykisk helse og et apparat som er forberedt på en bølge av unge mennesker med utfordringer knyttet til psykisk helse. 

Det går sakte men sikkert mot en gjenåpning av Norge. Etterhvert som flere vaksineres, og smittetallene synker vil mange klare å ta tilbake en hverdag hvor de igjen føler en glede over spontaniteten og samværet livet tilbyr utenfor unntakstilstand. For andre vil livet fortsette i ensomhet. Pandemien har gitt oss alle en smakebit på hvordan det er når man i stor grad er isolert fra sosiale arenaer. Alle forstår at det ikke er slik livet skal være. Det unner vi ingen. 

Selvmord er den vanligste dødsårsaken for unge under 30 år i Norge i dag. Da hadde man forventet mer av landets ledelse enn å sette av 20 millioner over statsbudsjettet for å nå en «nullvisjon». Dette handler om liv og død, om vår felles fremtid.

Hvis det ikke avsettes vesentlig større ressurser for å bedre unges mentale helse, vil den vanligste senskaden av Covid-19 bli psykiske lidelser. Overrepresentert blir unge mennesker som ikke tidsnok fikk den hjelpen de trengte. 

Det er mye skumlere enn koronaviruset i seg selv. Mot dette finnes det ingen vaksine. 


Debattregler:

  • Vil du få din mening på trykk i Studvest? Send innlegget ditt på e-post til ansvarligredaktor@studvest.no.
  • Typiske innlegg er rundt 500 ord.
  • Lengre innlegg kan vurderes i noen tilfeller. Vi tar oss retten til å forkorte og redigere innlegg.
  • Vi trykker ikke innlegg som har vært publisert i andre aviser, fremstår som reklame eller som er hatske og trakasserende.
  • Legg ved et portrettbilde av deg selv.

Kommentarer

kommentarer