I BERGEN. Sønnen til en av historiens mest beryktede narkobaroner var i Bergen for å promotere boken han har skrevet om sin far. FOTO: NORA ELVESTAD REINSNES

Juan Pablo Escobar var åtte år den første gangen faren foralte han om narkotika.



Sebastián Marroquín bor ikke lenger i Colombia. Sammen med sin kone og sønn lever han nå i Buenos Aires, langt vekk fra landet som ble satt i kne av hans far, Pablo Escobar.

Studvest møter ham inne på Matbørsen med forleggeren sin. Sønnen til den avdøde narkobaronen har skrevet bok om sin far og er på turné i Norge. Han hilser oss velkommen til lunsj.

– Hei, jeg er Juan Pablo. Hyggelig å møte dere, sier han.

Navnet måtte byttes ut med Sebastián Marroquín da han som sekstenåring flyktet og la bak seg det gamle livet i Colombia. Nå er han igjen Juan Pablo Escobar og reiser rundt omkring i verden for å fortelle sin historie.

– Argentina er et nydelig sted. Jeg var veldig takknemlig for muligheten til å studere der og ikke følge i min fars fotspor, forteller han.

Ansiktet er alvorlig, men vennlig. I det hele tatt minner uttrykket veldig lite om brutaliteten i hans fars gjerninger.

– Ikke trygt ennå

Pablo Escobars død i 1993 var ingen garanti for sønnens sikkerhet. Familien hadde mange fiender og prisen på deres hoder var høy. Escobars ofre, kartellene og det colombianske politiet hadde alle en høne å plukke med narkobaronens familie.

– Det ville ikke vært en god idé å flytte tilbake. Selv etter tjuefire år. Det er ikke trygt helt ennå, sier han.

For colombianerne er det fremdeles mange følelser knyttet til navnet «Escobar». Sønnen hevder han forstår dem:

– Hvis noen hater han og meg så må jeg akseptere det. Jeg må si at det er greit. Kjærligheten min for min far gjør meg ikke blind. Han har lagt mange liv i grus. Jeg må leve med to Pabloer. Den ene en kjærlig far, den andre en banditt, sier han.

HÅPER KVINNER TAR KONTROLL: Han har ikke mye tillit til politikere, men Juan Pablo Escobar er sikker på at kvinner kunne fått skikk på en del ting. FOTO: ADRIAN GRINDBAKKEN

En helt og banditt

Verden har blitt kjent med dem begge, både faren og banditten. Den kjærlige og den grusomme. Dokumentarer, bøker, spillefilmer og TV-serier har risset navnet Escobar inn i historiebøkene for godt. For mange er han fremdeles en helt.

Juan Pablo har bilder på mobilen sendt til han fra beundrere av hans far. Enorme tatoveringer av Escobars ansikt som strekker seg over ryggtavler og armer til de som fremdeles forguder den avdøde narkotikasmugleren.

– Se på dette, sier Juan Pablo smilende og viser et bilde av en mann som har tatovert Escobars ansikt på magen.

– Han sier at faren min er en helt for ham. Hva kan man si til en slik person? Han er tydeligvis veldig stolt. Jeg vet ikke hva jeg skal svare, det er en rar situasjon.

VENNLIG PONDUS: Den fryktinngytende utstrålingen har ikke Juan Pablo arvet, men han har nok av karisma til at folk holder pent munn og lytter når han snakker. FOTO: ADRIAN GRINDBAKKEN

Sønnen vil bli politi

Rart er det derimot ikke at Pablo Escobar fremdeles dyrkes av mange colombianere. Han ga penger til de fattige og bygde sykehus og skoler. Sønnen synes likevel glorifiseringen av mannen har gått for langt.

– Jeg har et kapittel i boka mi som handler om filmene, TV-seriene og hele populærkulturen som har grodd ut fra min fars image. I boka deler jeg sannheten, og ikke den glorifiserte Netflix-versjonen av den. Kapittelet er en sammenlikning mellom Narcos og min versjon, forklarer han.

I tillegg til bøkene og foredragene om faren og narkoindustrien, jobber Juan Pablo i dag som arkitekt. Sønnen hans, Juan Emilio, er fem år og virker allerede klar på at heller ikke han vil gå i farfarens fotspor.

– Jeg er bekymret fordi han sier han vil bli politi når han vokser opp. Politimennene jeg kjente var ikke gode mennesker. De tok imot bestikkelser og torturerte folk, forteller han.

Korrupte politifolk er derimot ikke de eneste offentlige tjenestemennene Escobar har et komplisert forhold til. Han har lite pent å si om politikere.

– De er verdens mektigste organiserte kriminelle. Hvis du finner en politiker jeg kans stole på, så vil jeg endre mening. Problemet er at de kommer til politikk for maktens skyld. Du må være et veldig dårlig menneske for å være drevet av makt.

– Kan unge politikere endre en slik trend?

– De er naive hvis de tror det. Men allikevel, vi trenger ungt blod i politikk. Og kvinner. Menn er for ambisiøse. Det vil vært en bedre verden dersom kvinner hadde ansvaret.

– Pappa lærte meg om narkotika

Juan Pablo har arvet farens pondus. Han er kraftig, men det kler ham og i lag med den rolige væremåten og den slentrende måten å prate på eier han i stor grad rommet. På seg har han en svart Lacoste-genser. Det skal mye til for at øynene eller stemmen hever seg og når han skal si noe med et glimt i øyet lener han hodet litt på skakke.

– Men sønnen min er veldig høflig. Jeg har oppdratt ham godt, så det går nok fint, sier han litt stolt. Og med hodet på skakke.

En annen som i stor grad lyktes med oppdragelsen av sin sønn, er Pablo Escobar. I dag tjener sønnen til livets opphold i den argentinske hovedstaden og har ennå til gode å begå sine fars synder.

– Jeg var åtte år den første gangen jeg hørte om narkotika. Min far tok meg med til en kafé i Indianapolis i USA. Der la han alle de ulike stoffene han smuglet opp på bordet og sa til meg: «I dag skal vi snakke om narkotika». Han forklarte deretter effektene og konsekvensene av de ulike stoffene.

AVHOLDS: Da Juan Pablo Escobar var åtte år gammel lærte faren hans alt det var å vite om narkotikaen faren solgte. Siden den gang har han kun røyket marihuana en gang. FOTO: NORA ELVESTAD

Farskjærlighet og kunnskap

Videre forklarer Juan Pablo at faren gjorde dette av kjærlighet til sin sønn og med en dyp kunnskap om hvordan de fungerte.

– Han sa han hadde prøvd alle stoffene selv, utenom heroin, og fortalte meg: «Hør her, sønn. En modig mann er en mann som ikke prøver stoff. Ikke la vennene dine oppmuntre deg til å ta dem. Kom heller til meg hvis du vil prøve, så kan vi gjøre det sammen under kontrollerte forhold». Og det var slutten på min forbudstid. Og på nysgjerrigheten min. Jeg prøvde ingen av stoffene han viste meg, utenom marihuana, som jeg røykte én gang i en alder av tjueåtte.

Juan Pablo mener farens kunnskap og åpenhet gjorde narkotika mindre spennende. Han tror også den samme åpenheten må til for å få bukt med narkoindustrien.

– Denne bransjen er lønnsom på grunn av dumskap. Man våger ikke prate åpent om narkotika fordi det er ulovlig. Og ingen vet dette bedre enn kartellene.

LÆRER: Juan Pablo Escobars oppvekst er nokså annereledes enn folk flest sin barndom. I dag bruker han mye av tiden sin på å lære unge om narkoindustrien. FOTO: ADRIAN GRINDBAKKEN

Kommentarer

kommentarer