25.000 kroner i belønning for å flytte ut av byen

Omtrent 90 kilometer fra Bergen ligger Ulvik, langt inne i Hardangerfjorden.

Den lille bygda, kjent for dikteren Olav H. Hauge og siderproduksjon, bader i sol denne januardagen.

Her bor det rundt 1100 mennesker, omringet av fjell, fjord og småbruk. Ulvik er en av 189 distriktskommuner som omfattes av gjeldsletteordningen for studielån, der yrkesaktive kan få slettet 25.000 kroner av studiegjelden i året.

Den 21. januar kunne regjeringen melde at 37.000 personer hadde søkt om sletting av studiegjeld. 56 av dem bor i Ulvik, og én av dem er Lina Hamre fra bygda Tjoflot.

Eksotisk karatetilbud

Hamre tok utdanning i statsvitenskapelige fag i Oslo og Bergen. Hun møter oss andpusten på Haugesenteret. Elsykkelen hennes var tom for strøm, og hun måtte løpe hjemmefra.

Hun ville møte oss her for å vise hvor godt kulturtilbudet er i Ulvik.

– På lørdag skal det være opplesning av kjærlighetsdikt i anledning valentinsdagen, og på søndag er det karneval og høytlesing for barn, forteller hun.

Hun mener kulturtilbudet i bygda oppleves annerledes enn i storbyene.

– Det er færre kulturopplevelser, men de blir mer meningsfylte. Vi har for eksempel kino én gang i uken, klokken åtte på søndager. Og på tross av halvgode stoler, er det her jeg har hatt mine beste filmopplevelser, sier Hamre.

Også fritidstilbudet skiller seg positivt ut fra det hun vokste opp med.

– Jeg er vant til fotball på sommerhalvåret og folkedans om vinteren. Her kan vi drive med karate og korps, det synes jeg er kjempe eksotisk.

Kritisk til sletteordningen

Hamre flyttet til Ulvik for tre år siden, før sletting av studiegjeld ble innført. Samboeren hennes er herfra, og de ville bo tettere på familie og naturen enn de gjorde i Bergen.

– Vi ville tilbake til Hardanger, men var avhengig av å få jobb først.

Hun ser derimot på sletting av studiegjeld som en bonus. Samtidig mener hun ordningen treffer skjevt, og stiller seg kritisk til hvordan den er utformet.

– Det er fint om det lokker flere til å teste ut bygdelivet, men ordningen slår urettferdig ut. Broren min har tatt over familiegården, som ligger en halvtimes kjøretur fra nærmeste busstopp. Han får ikke slettet noe gjeld, fordi Tjoflot ligger i Voss herad. Samtidig får jeg slettet, selv om jeg bruker tre minutter på å gå til bussen, forteller hun.

Hamre mener andre tiltak ville hatt større effekt for å få flere til å flytte til distriktet. Hun peker på tilrettelegging av arbeidslivet som mer effektivt. 

– Alle statlige arbeidsplasser burde åpne for fjernarbeid. Det vil gi folk friheten til å bo hvor de vil. Sletting av studielån er et gode for Ulvik, men rikdommen ligger i å få bo her, tett på fjord og fjell. 

Samtidig peker hun på at distriktene ofte mangler jobbmuligheter for mange utdanningsgrupper.

– Vi ønsker flere folk med alle mulige utdanninger her, men en bygd med 1000 innbyggere kan ikke konkurrere med arbeidsmarkedet i byen. Hvis flere arbeidsplasser hadde åpnet for fjernarbeid, ville det spart samfunnet for penger og gitt bedre nattesøvn til de som bekymrer seg for distriktets død.

Kutt som et gode 

Ingeborg Langballe Storebø fra Stord studerte nordisk språk og litteratur i Bergen og bodde der til sammen i elleve år. Hun forteller at hun trivdes godt i byen, med et stort nettverk og mange nære venner.

Etter hvert fikk hun likevel lyst til å prøve noe nytt.

Da det åpnet seg en drømmejobb ved Haugesenteret i Ulvik, valgte hun å flytte til Hardanger og tiltrådte stillingen etter nyttår.

Storebø forteller at moren hennes vokste opp på gård i området, og at livet i Ulvik lenge har virket tiltrekkende.

– Jeg har også lurt på om jeg har romantisert det litt også, siden jeg aldri har bodd på et sted som dette. Men jeg har lenge hatt en dragning mot bygdelivet, og da måtte jeg gripe muligheten da den bød seg.

Kuttet i studiegjelden blir derfor et velkomment bidrag i flyttelasset fra Bergen.

– Jeg ser på det som et gode, og en stor fordel nå når samfunnet generelt er dyrere. Jeg som har studert humaniora har hoppet litt mellom forskjellige studieretninger, og da sitter man igjen med litt studielån. 

Hun forteller at mange kan kanskje være redde for å ta steget vekk fra det kjente. Kutt i studiegjeld kan derfor være en ekstra motivasjon til å gjøre det, sier hun. 

Hun forteller at tempoet i Cittaslowbygda Ulvik har påvirket henne mer enn hun hadde sett for seg.

Cittaslow-bevegelsen legger vekt på å bremse tempoet, skape bærekraftige lokalsamfunn, og setter natur, trivsel og lokal kultur i sentrum.

De fremmer en livsstil som tar hensyn til miljøet og oppmuntrer til å ta det med ro og nyte det lokale.

– Når tempoet er lavere gir det overskudd til å engasjere seg i mer, sier hun.

Hun forteller at hun hadde vært mer stresset for flytting og oppstart i en ny jobb dersom hun hadde vært i Bergen. Men det nye livet i Ulvik har vært overraskende lite stressende.

Det handler også om å senke terskelen for å flytte ut av byen, sier Storebø. 

Mange tenker at å flytte til bygda er et valg for livet, mens det å flytte fra bygd til by sjelden blir oppfattet på samme måte.

– Jeg ser på det som et valg jeg kan ta for nåtiden, ikke nødvendigvis for resten av livet, selv om det gjerne kan bli her jeg blir. Når man ikke føler at det er et valg som gjelder for all fremtid, blir det mindre skummelt å hoppe i det og se hvor det fører.

Men det er likevel én ting i Ulvik hun trekker fram som spesielt viktig.

– Jeg er en skikkelig bakstfanatiker, så det å vite at det er et bakeri her med brød og boller ukentlig, det er alt jeg trenger.