LESERINNLEGG: «Er det rart at ofrene for overgrep og trakassering tyr til sosiale medier når de som behandler klagene deres tenker mer på seg selv enn på ofrene?»


Annonse
Debatt
TEKST AV: Oda Vige Helle, lektorstudent ved UiB. FOTO: HENRIK FOLLESØ EGELAND

TEKST AV: Oda Vige Helle, lektorstudent ved UiB. FOTO: HENRIK FOLLESØ EGELAND

Studvest la forrige uke fram at 3,5 prosent av kvinnelige studenter i Bergen har opplevd seksuelt overgrep i studietiden. Det kommer sannsynligvis ikke som noen overraskelse at politiet bekrefter at de fleste av disse overgrepene er festrelaterte – jenter blir fortalt at de må passe på å ikke bli for fulle, passe på hva de har på seg, passe på å ikke dra på eller sovne på nach og passe på at de ikke går alene hjem helt fra de drar på sin første fest. Det er nemlig alltid jentene som må passe på – de som utfører handlingene snakker vi helst ikke om.

Det så vi også i sommer, da den store snakkisen var professor ved Universitetet i Stavanger, Nils Rune Langelands mildt sagt frekke (les: seksuelt krenkende og trakasserende) meldinger til et ukjent antall kvinner som ble offentliggjort i sosiale medier. Kvinnene var både hans egne studenter, journalister, forfattere og tilfeldige jenter han hadde funnet på internett . I kommentarfeltet ble det tydelig at mange (fortrinnsvis eldre menn) også her syntes jentene burde tatt mer ansvar, i form av å ikke publisere navnet til denne stakkars mannen. Sist uke ble det kjent at Langelands «straff» er et år undervisningsfri (er ikke det egentlig mer som en premie?), etterfulgt av et år med ekstra mye undervisning (det tenker jeg de kvinnelige studentene ved UiS er fornøyd med). Et spørsmål som da umiddelbart melder seg, er i hvilken grad universitetet overhode tar den rettslige sikkerheten til sine kvinnelige studenter seriøst. For det er faktisk snakk om rettslig sikkerhet: Trakassering er ulovlig og påvirker både en persons studietid og opplevelse av trygghet. Men universitetet setter helt tydelig seg selv først. De studentene som før denne Facebook-stormen tok til hadde forsøkt å nå fram til UiS med klager, hadde fått beskjed om å «tenke seg om» før de gikk ut offentlig med infoen.

Er det rart at ofrene for overgrep og trakassering tyr til sosiale medier når de som behandler klagene deres tenker mer på seg selv enn på ofrene? I en Twitter-tråd skreiv nylig Høgskulen på Vestlandet-student Karoline Skarstein (Skarstein er også Studvest-journalist, red.anm.) om å ha blitt regelmessig grovt truet og seksuelt trakassert over lang tid. Hun skriver at responsen da hun sa ifra om trakasseringen (vi snakker helt vaskeekte voldtektstrusler), var at HVL ikke har noe system (!) for håndtering av seksuell trakassering. Grunnen skal visstnok være at dette er den første saken deres – noensinne. Ifølge Skarstein er en del av skolens bekymring vedrørende saken også, du gjettet riktig, at anklagene til dette offeret skal gå ut over de anklagde. Igjen betyr med andre ord sikkerheten og verdigheten til overgriper mer enn offerets.

Dette er altså ikke et enkeltstående problem. Det er noe flere opplever, og attpåtil ved flere høyere utdanningsinstitusjoner. Så hva bør de som opplever trakssering, overgrep og trusler gjøre? Bør de følge politiets egne råd, nemlig å gå til politiet med saken? En person som Sophie Elise, som hadde både beviser og pengene til å investere i en skikkelig rettssak, fikk nylig henlagt saken der hun anmeldte en mann for trusler. Begrunnelsen? Politiet var rett og slett ikke enige i at hun hadde blitt truet – noe tilhengerne hennes i Mannegruppa Ottar satte pris på.

I forbindelse med både Langeland-saken, Skarstein sin sak, og også utallige tidligere Sophie Elise-lignende saker, virker det som om det viktigste for flere av de som kommenterer sakene, både i kommentarfelt og leserinnlegg i avisene, er å beskytte anonymitetsretten til overgriperne. Likevel førte Facebook-publiseringen av Langelands trakasserende meldinger til mye større konsekvenser for professoren enn det hans egen arbeidsgiver hadde baller til å påføre ham. Dette er derfor ikke nødvendigvis en oppfordring til gapestokkmentalitet, men en erkjennelse av at foreløpig er det det eneste som ser ut til å fungere.

Studvest har vært i kontakt med Høgskulen på Vestlandet for å gi dem mulighet til å svare på anklagen om at de setter sikkerheten og verdigheten til overgriper over offerets og at høgskolen setter seg selv foran offeret i en trakasseringssak. Deres pressekontakt Helge Olsen avslo å kommentere.

Kommentarer

kommentarer