Om det å være student

Studvest før i tiden: Gjennom sommeren børster Studvest støvet av artikler i vårt arkiv og gir disse nytt liv. Fra perioden 1945-1995 trekker vi frem artige og betydningsfulle artikler som har gjenklang i 2022.

Daglig leder, Magnus Akselberg Iversen, står for å gi de gamle artiklene nytt liv.

Denne artikkelen sto først på trykk i Ånd og Vilje nr. 1 1945, utgitt 20. November 1945, på side 13-14.

Jeg må si at det var med store håp og forventninger jeg startet min akademiske løpebane. Jeg hadde jo som så mange andre gått og ventet på at det igjen skulle bli ordentlige studieforhold også for dem som ikke hadde gjort «heltemessig» innsats i «Regimentet Nordland» eller noen andre av disse akademiske forkurser.

Selv om det hadde vært noen lynvisitter mellom øksehuggene på Voss eller møkkaspreiing i Ryfylke, så må jeg innrømme at man må trekke seg langt –svært langt – for å kalle det å studere sammenliknet med den atomenergi som nå kommer til utfoldelse på “Huset”.

Det var også med en alvorlig og høytidelig følelse at jeg gikk inn døren til Turnhallen den.2 sept. Mystiske formularer, lynende sverdslag og det akademiske svin inngjød meg med dyp beundring og respekt, og jeg forsto at det var et langt skritt fra å være student til akademika i ånd og sannhet.
Jeg hadde meget å lære av de eldre, og det var ikke uten en viss mindreverdighetsfølelse – men samtidig med stolthet – at jeg blandet meg med representanter av det akademiske miljø og lyttet til deres visdomsord.

Jeg høstet snart lærdom. Til det første ordinære møte i Studentersamfunnet møtte jeg tidlig opp, og var enda noen minutter før den fastsatte tid for å få sikret meg en god plass. Stor ble min forundring da jeg oppdaget at hele salen stod til min disposisjon.

Jeg styrtet ned i en kiosk etter en avis for å se om jeg allerede var blitt så distré at jeg hadde tatt feil av tid og sted. Først på tilbakeveien husket jeg på det «akademiske kvarter».
Det varte ikke lenge før jeg oppdaget at et kvarter på det akademiske språk er som en gummistrikk – et tøyelig begrep – og betyr minst en time.

Jeg har lært mange andre ting også. Jeg har lært å se opptatt ut, anlegge en lærd og tenksom mine med den nødvendige rynken i neseroten og å snakke i en fortrolig tone om det skjer på «Huset».
Min skoleveske som har fulgt meg trofast gjennom 6 lange år i middelskolen og på gymnaset, har skiftet karakter. Det er ikke lenger den gamle ærverdige skoleveske, men en dokumentmappe med viktige papirer.

Jeg har lagt meg til en viss distré mine og oppførsel. Det hører visst med etter de iakttagelser som jeg har gjort på de forskjellige lesesaler. Særlig en episode gjorde et dypt og uutslettelige inntrykk på meg:
Det var helt stille på lesesalen, men istedenfor knappenålen falt det et viskelær, som øyeblikket ble etterfulgt av et forarget: «Vær stille» og noen lynende øyne bak noen blyinnfattede briller. Like etter spurte samme mann med brillen om hvem fanden som først hadde sluppet bomber i gulvet og siden øket forstyrrelsen med å skrike ørene ut på folk at de måtte være stille. Jeg må innrømme at jeg muligens selv kunne ha greid det så langt, men at vedkommende slett ikke oppdaget det rette forhold går over min forstand og inn i de eldre studenter.

Selv har jeg lagt meg til vane å komme forsent til middag.
Men heldigvis behøver vi ikke bare å høre å lære av de eldre. Såledeles følte jeg meg helt på høyde med situasjonen – og det gamle gymnasiesamfunn – på «Aktive Studenter Forening»s første møter: Vegen frem til å bli en aktverdig student er kanskje ikke så lang som jeg først trodde…..

Artikkelen er særlig interessant da den er fra det aller første nummeret av Studvest, og fordi den, til tross for sin alder, inneholder hendelser og følelser som er svært gjenkjennelige for studenter, selv i dag. Hvem av oss har ikke vært vitne til en overivrig medstudent på lesesalen, med en vendetta mot enhver form for støy? Slik viser den kontinuitet i en studiehverdag som på mange måter har endret seg dramatisk siden 1945. 

– Magnus Akselberg Iversen