Om heksedoktorer og det å le av pasientene dine

Mens folk flest var opptatt med det norsk påske innebærer, landet flyet vårt på Entebbe flyplass, en drøy time utenfor Kampala, hovedstaden i Uganda. Der ventet fire ukers utplassering i psykiatri.

Noen forslag kan høres litt shady ut, og psykiatriutplassering i Uganda er blant disse. Særlig når du vet at det i de rurale områdene i Uganda gjerne er heksedoktorer og helbredende prester som diagnostiserer og «behandler». Her forklarer man gjerne fysiske problemer med onde ånder og religion, mens skolemedisinen ikke blir sett på som særlig viktig.

I hovedstaden er det heldigvis annerledes. Også der er det vanlig å oppsøke slike tvilsomme aktører for helsehjelp, men når effekten uteblir oppsøker de fleste lege. Mange drar til og med rett til legen uten å besøke heksedoktoren først.

UiBs psykiatriutplassering i Kampala er todelt, der de to første ukene tilbringes på Mulago National Referral Hospital, og de to siste ukene på det psykiatriske sykehuset Butabika. Førstnevnte er Ugandas svar på Rikshospitalet. Sistnevnte er for den jevne ugander et galehus, selv om det egentlig bare tilsvarer Sandviken sykehus. Vi har lært mye av å være på begge disse institusjonene.

Det er for eksempel ikke så nøye med taushetsplikt og legens sensitivitet overfor pasientene i Uganda. Trange forhold og overfylte avdelinger på sykehusene i Kampala gjør at informasjon som i Norge forblir mellom helsepersonell og pasient, blir diskusjonstema for en hel sykehusavdeling. Det er heller ikke uvanlig at leger og sykepleiere ler av pasientene mens de hører på deres sykehistorier. Ganske ubehagelig å være vitne til som norsk student, kan du tenke deg.

Mulago Hospital er Ugandas beste offentlige sykehus, men det er et samtidig et sykehus langt under den standarden vi er vant med hjemmefra. Det mangler både utstyr og medisiner, og de hygieniske forholdene er rett og slett dårlige. Det er de pårørende som må stå for forsyning av mat og pleie av inneliggende pasienter. Legene kan på sin side komme og gå når de vil.

Enkelte vil kanskje (med rette) påpeke at dette gjelder norske leger også, men i Norge dør ingen barn under fødsel fordi legen ikke gidder å dukke opp. Det er med andre ord farlig å bli syk i Uganda, noe som får velstående ugandere til å reise til Sør-Afrika, Kenya og India for å få behandlingen de trenger. Gruppen av mennesker som har råd til dette, er selvsagt en liten minoritet.

Psykiaterne vi har fulgt her i Kampala er dyktige. Primitive sykehusforhold kan lure en til å tro at legene som jobber der setter diagnoser uten faglig grunnlag, men sånn er det ikke. De har fokus på diagnosekriterier og retningslinjer for behandling, og refererer ofte til forskning når de besvarer våre spørsmål. Dette er nok også grunnen til at UiB anser det som forsvarlig å sende sine studenter dit.