MINIMALISTISK. Studentteateret Immaturus gjør en interessant tolkning av Jon Fosses «Nokon kjem til å komme».

Med sterke skuespillerprestasjoner lykkes Studentteateret Immaturus i å formidle følelser som mange vil kunne kjenne seg igjen i.



Teater

Lyden av rytmisk bølgeskvulp kan så vidt høres gjennom summingen fra et spent publikum som finner seg til rette i den intime salen. Et kaldt, men behagelig blått lys bidrar til følelsen av å være ved havet, og signaliserer at stykket har begynt.

«No er vi snart i huset vårt», sier en kvinne håpefullt. Det tilsynelatende lykkelige paret, bestående av «ho» (Ingeborg Meyer Lysne) og «han» (Tor Solesvik Oppedal), skuer utover det som skal bli deres nye hjem. De har reist langt vekk fra alt og alle, med det mål om å være alene sammen. Den umiddelbare optimismen faser imidlertid raskt ut, for «ho» har en ubehagelig følelse av at noen kommer til å komme.

ALENE SAMMEN. Lysne og Oppedal imponerer med troverdig kjemi og upåklagelig tilstedeværelse i rollene som «ho» og «han».

Jon Fosses berømte stykke «Nokon kjem til å komme» er oppsatt av Studentteateret Immaturus, og skuespillerne opptrådte under lørdagens premiere for full sal. Handlingen er satt til et falleferdig, gammelt hus ved havet, og består av kun tre personer: Paret og den innpåslitne mannen (Johan Gonzales) som tidligere eide huset de skal flytte inn i. Det eneste «ho» og «han» vil er å være alene, men dette viser seg å være umulig da forholdet deres alltid er truet av noen andres tilstedeværelse – selv etter at de har gjort sitt ypperste for å isolere seg fra resten av verden. 

Stykket er svært minimalistisk – både med tanke på det visuelle og dialogen som til tider er ekstremt gjentakende. Scenen består kun av en benk og et forheng, før dette trekkes til side for å vise innsiden av det beigefargede huset. Alt er beige. Også personene er kledd i beige, med unntak av «mannen», som passende nok i sin rolle som inntrenger skiller seg ut i rødt.

DRAMATISK. «Mannen» (Johan Gonzales) og «ho» (Ingeborg Meyer Lysne) ser – til kjærestens store fortvilelse – hverandre i øynene.

Mangelen på ytre handling og effekter legger et desto større press på skuespillerne. Heldigvis klarer Lysne og Oppedal å holde på den intense spenningen, og dermed publikums oppmerksomhet, gjennom hele stykket. Med lengselsfulle blikk, ømme kjærtegn og nervøse håndbevegelser lykkes de svært godt i å formidle et spekter av komplekse følelser som oppstår i et parforhold.

Immaturus har valgt å gjøre sin egen vri i tolkningen av karakteren «mannen», og resultatet framstår som nokså kleint, ja til og med komisk. Muligens er dette dratt litt for langt, for det er vanskelig å oppfatte Gonzales’ oppførsel som truende. På den annen side er det kanskje heller ikke nødvendig, for sjalusien paret opplever er der allerede før mannen dukker opp.

IKKE ALENE. «Han» ser ut av vinduet etter den selskapssyke mannen som nekter å la dem være i fred.

Kort sagt kan en si at «Nokon kjem til å komme» handler om et par som desperat forsøker å få forholdet til å fungere. Med så troverdig kjemi mellom skuespillerne er de subtile virkemidlene i form av lyd, lys og farger alt som skal til for å underbygge det intense dramaet.

Studentteateret Immaturus imponerer. Til tross for store mengder beige er deres versjon av teaterstykket alt annet enn kjedelig. 

Kommentarer

kommentarer