De redder verden. På din samvittighets bekostning.

Apropos

Som gribber står de der. Med klør som strekker seg grådig over hele Torgallmenningen. Nådeløst pågående og med ræva full av skinnhellige motiver.

Veien fra Fisketorget til Studentsenteret kryr av dem; veldedighetsagentene. Noen fra Amnesty, andre fra UNICEF. Det moderne samfunnets svar på kollekten.

Det jeg nå skal si, kan ikke sies med milde ord. Det er mye frustrasjon som må ut, så før du leser videre; om forlatelse.

Du skjønner, jeg har smertelig lite til overs for dem. Unner dem intet annet enn et ublidt møte med Christian Tybring-Gjedde på sitt mest nødhjelpsskeptiske.

Og jeg mener denne kraftige irritasjonen er fullstendig berettiget. Først og fremst fordi disse folka ikke har noen hemninger. Klokka må gjerne være halv åtte om morgenen. Min figur oser ikke akkurat av hjerterom og godt humør der jeg vakler skadeskutt av gårde med gangen til en utslitt skyttergravsoldat og blikket til en mishandlet kjøter. Høres ikke det ut som en skikkelse man gjør sånn passe lurt i å unngå? Ifølge gribbene; not so much.

–Goood morgen! Du har ikke tilfeldigvis tid til en liten prat?

–Nei. Eller jo, faktisk, men allikevel nei.

Ikke nok med at min boble, godt polstret av hette og øreplugger, blir trampet i hjel av disse hensynsløse hyenene. Enkelte er til og med frekke nok til å slenge fornærmelser i min retning også.

–Ikke se så gretten ut da!

Unnskyld meg? Sa du gretten? Gretten?! Klokka er ti-over-halv-forbanna-tidlig, og du kaller meg gretten! Hvor dypt nedi pappas lommebok må man være for å kunne ta seg råd til å være så likegyldig til jobben sin?

Mer enn én gang har jeg strukket hånda etter macheten som (dessverre) ikke henger i beltet. Jeg frydes til det absurde av tanken på å se disse kapitalistene i fåreklær miste alle sine halleluja-brosjyrer i bakken i lag med de ekle hovene som vifter dem opp under trynet mitt.

Nå vel, kanskje er ikke situasjonen blitt så prekær helt enda. De gjør jo en jobb, disse folka også. I tillegg lindrer faktisk deres innsats en del smerte rundt omkring på kloden.

Saken er bare den at jeg allerede sender hundre kroner månedlig til Amnesty. Og det har jeg faktisk nevnt i forbifarten et par ganger. Men er det nok? Nei. Nei, på ingen måte:

–Du har da ikke gått tom for gode gjerninger for det om, sånn helt plutselig?

Jeg trengte ikke tenke meg om to ganger:

–Jo…det kan se ut som du har den effekten på meg.

Kommentarer

kommentarer