Sirupsbehandling på høgskolen

I denne utgaven av Studvest kan du lese om høgskolestudenten Iris Møller Kvamseng. Etter et år har hun endelig fått tilbake tusenlappene Høgskulen på Vestlandet (HVL) skyldte henne etter at hun la ut for et praksisopphold i fjor høst. På tross av Kvamsengs gjentatte mailer, der hun gir beskjed om at hun ikke har fått refundert utgiftene, klarte ikke høgskolen å rydde opp i rotet. Faktisk fikk hun ikke svar på en eneste av de fire mailene hun sendte.

Så, når Studvest tar kontakt for å spørre hvordan dette kan ha seg, får Kvamseng endelig lovnad om at hun skal få refundert pengene. Der stopper imidlertid de gode svarene. På spørsmål om høgskolen kan utelukke at dette har skjedd med flere av studentene deres, svarer de at studentene det eventuelt gjelder må ta kontakt med dem.

Her avdekkes altså et alvorlig problem (vi trenger vel neppe forklare studenter hvor mye noen tusenlapper har å si i en vanlig måned) som HVL er smertelig bevisste at de ikke har kontroll over. Men i stedet for å prøve å kartlegge omfanget på problemet, for eksempel ved å  sende ut en mail til alle studenter som har måttet dekke utgifter i forbindelse med praksis, er reaksjon til høgskolen å legge ansvaret for å gjøre noe med det over på de studentene som de eventuelt skylder penger. Det er så lite proaktivt at det er til å få mark i magen av.

Det blir ikke bedre når man tar med i betraktningen at det høgskolen anbefaler er nettopp det studenten Kvamseng har prøvd å gjøre – nemlig å ta kontakt med dem. Likevel har hun ikke fått pengene tilbake før nå. HVLs oppfordring til studenter de eventuelt skylder penger er altså å gjøre akkurat det samme som studenten de unnlot å svare i et helt år. Studentene får bare krysse fingrene for at mailen de sender havner i innboksen til noen som faktisk svarer.

Det skal ikke være sånn at en student som opplever noe problematisk på studiet ikke får svar med mindre hun/han er villig til å gå til media med saken. Og det er heller ikke særlig tillitsvekkende at HVL klarer å sjekke opp i hva som har skjedd når de konfronteres av Studvest, men ikke klarer det noen av de fire gangene de får mail fra Kvamseng. Det gir grunn til å sette et ørlite spørsmålstegn ved om de best lar seg motivere av å sørge for studentens beste eller av å beskytte eget renommé.

For all del, en fusjon som den høgskolen har vært midt i siden nyttår er helt sikkert svært krevende, både administrativt og faglig. Systemendringer vil naturlig nok komplisere prosesser som ellers hadde gått glattere. Men i en periode med omveltninger bør hensynet til studentene være svært høyt oppe på prioriteringslista – i det minste så høyt at studenter som Kvamseng får svar om at denne feilen skal rettes opp i umiddelbart. Dessverre gir ikke svarene til høgskolen i denne saken inntrykk av at studentene kan vente seg noen bråklatring på prioriteringslista med det første.