Oppskriften er enkel, men smertefull.


Annonse

Så ligger du der. Med beina i været og hjertet i halsen. Pulsen stiger for hvert sekund. Smerte i hvert røsk.

Brasiliansk, sier de. Barbarisk, sier jeg.

Mens jeg har håndklær under både rumpe og edlere deler, blottlagt for all skam, flerrer flere tanker gjennom hodet mitt. Det største spørsmålet er kanskje: «Vil dette være verdt det?».

For hudens del, ja. For min egen del, neppe.

Jeg har alltid vært glad i å prøve nye ting. Utfordre meg selv og mine grenser. Denne gangen, som mange ganger tidligere, angret jeg underveis og forbannet min egen eventyrlyst.

Ikke har jeg noe i mot en vakker busk, og ikke trenger jeg å være glattpolert hele året, heller. Men jeg var nysgjerrig. Måtte bare prøve. Ville finne ut hva det her var, og mest av alt: Hvordan det var.

Angeren var selvfølgelig sterk der og da. Det føltes ikke bra å punge ut dyre dommer for noe som var så vondt, og egentlig så unødvendig. Jeg har klart meg fint uten det helt frem til nå, og kunne uten problemer overlevd uten de neste 23 årene også.

Men i ettertid var det likevel en stolthet som bredte seg ut i kroppen. Ikke fordi det var så vakkert å se ned på. Ikke fordi jeg synes det var en nevneverdig forskjell for min egen del. Men fordi jeg turte.

Det er ikke verdens største bragd, og jeg skal være den første til å si at det finnes mange flere ting man bør være stolt over her i verden. Jeg har verken hoppa i fallskjerm eller stått på vannski. Passet mitt har flaut få stempler og jeg kan ikke si at jeg har de tøffeste fortellingene på fest. Men de små tingene teller heldigvis også. Det må være lov å kunne glede seg litt over sin egen hverdagsstyrke.

Brasiliansk voksing. Det var vondt. Helt jævlig. Jeg har vært gjennom det, og jeg skal pinadø meg tørre å gjøre det igjen. Av og til er det greit å kjenne at man lever.

I alle fall er det ganske så fint i ettertid.

Signatur_Siren Gunnarshaug

Kommentarer

kommentarer