Studenten Ingrid kapret jobb til sjøs – seilte fra Arendal til Las Palmas

– Selv om jeg henger litt etter på mas­te­ren, har det ab­so­lutt vært verdt det, sier studenten Ing­rid Woll­berg.

Hun har nett­opp kom­met til­ba­ke fra en to må­ne­der lang seiltur med skipet Statsraad Lehmkuhl fra Aren­dal til Las Palmas. Seilasen var start­etap­pe­ne på «Statsraadens» til sam­men ett og et halvt år lan­ge rei­se.

Ba­che­lo­ren i TV-pro­duk­sjon, en halv mas­ter i me­di­er og kom­mu­ni­ka­sjon og jobb som fotojournalist i TV2 kom godt med til ar­beids­opp­ga­ve­ne som inn­holds­pro­du­sent på ski­pet.

Livet om bord

– Ide­en bak job­ben er å spre kunn­skap om havet og set­te sø­ke­lys på bæ­re­kraft, forteller Wollberg.

En kollega anbefalte henne, som gjorde at de ringte opp og oppfordret henne til å søke. Det var en mulighet hun absolutt ville ta.

– Jeg jobbet hver dag, men styrte mye av tiden selv. Jobben som innholdsprodusent handler om å formidle det som skjer om bord gjennom bilder, videoer og tekster, og folkeliggjøre forskingen som skjer om bord under ekspedisjonen.

Innholdsprodusenten samarbeidet også med en redaksjon i Bergen, som for eksempel kunne bistå med bearbeiding av råmateriale.

– Det hendte jeg var sjøsyk, og da er ikke det første du vil å taste på en datamaskin, forklarer hun.

Wollberg har ingen seileerfaring fra før av, og var derfor spent på hvordan turen kom til å gå.

– De eneste gangene jeg har vært på båt er i småbåter med familien, bilferger og danskebåten. Jeg lærte generelt mye om å seile båt, selv om jeg dokumenterte mer seiling, enn jeg seilte, sier hun.

Lite privatliv

På turen til Las Palmas var Wollberg og resten av seilasen innom La Coruña, Lisboa og Cádiz. Etter at reisten endte for innholdsprodusenten, seilte ekspedisjonen videre til Mellom-Amerika. På det meste var de opp mot 200 personer om bord, og det var en blanding av frivillige, medseilere og mannskap.

Studenten uttaler at livet til sjøs ikke er helt som det er man vant til på fastlandet.

– Det er ikke ak­ku­rat så mye pri­vat­liv om bord på bå­ten, forteller hun.

Wollberg måtte til tider sove i hengekøye i «banjeren», det laveste dekket på et skip, tett i tett mellom andre medseilere. I perioder fikk hun tilgang til privat lugar som en del av mannskapet.

– Det var deilig å ha sitt egne lille sted hvor man kunne trekke seg litt tilbake og jobbe, men det var hyggelig å bli så godt kjent med så mange nye mennesker, sier hun.

Noe av det kuleste med turen var å klatre helt opp i riggen i taustigene for å ta bilder og videoer. Det er i riggen seilet heises ned og opp.

– Selv har jeg litt høydeskrekk, men jeg turte å gå helt opp etter hvert. Medseilere på 70 år klatret helt opp uten problem, det var ganske imponerende, sier Wollberg.

Uvær ble også unngått under tiden hun var om bord på skipet.

– Vi var heldige som stort sett hadde fint vær og rolige forhold, forteller hun, og legger til at fint vær også kan være negativt når man seiler. Ruta tar nemlig lengre tid når seilene ikke får nok vind.

Forsk­ning i fo­kus

Staatrad Lehmkuhls eks­pe­di­sjon, «The One Ocean Expedition», strek­ker seg fra høs­ten 2021 til vå­ren 2023. Men hvorfor skal Statsraad Lehmkuhl bru­ke så lang tid, og så man­ge res­sur­ser på å sei­le rundt jorda?

Ekspedisjonens hovedmål er å skape oppmerksomhet og dele kunnskap om havets avgjørende rolle for bærekraftig utvikling i et globalt perspektiv.

Universitet i Bergen (UiB) er en av sam­ar­beids­part­ne­re som ar­ran­ge­rer bærekraftsemnet SG200 om bord på sei­la­sen fra ap­ril til au­gust 2022. Her har stu­den­ter fra hele Norge hatt mu­lig­het til å søke seg inn på programmet.

Meteorologisk institutt, Norsk Polarinstitutt og Norsk in­sti­tutt for vann­forsk­ning er noen av aktørene som også er in­vol­vert i forsk­nin­gen. Målinger av vann­kva­li­tet, hav­dyb­de og bio­lo­gisk ma­te­ria­le er bare noe av det som foretas fra skipet.

Woll­berg for­tel­ler at flere stundeter fra ulike fagfelt er om bord for å drive med forskning.

– Un­der min tur var det blant an­net en mas­ter­stu­dent i mat­te, en robotikk-student fra NTNU og en bio­lo­gi­stu­dent om bord. De ble jeg gjodt kjent med, og de var viktige ansikter for innholdet jeg lagde.

Flere innholdsprodusenter vil ta del av den lange turen, og hun skal for­hå­pent­lig­vis få lov til å jobbe på ski­pet en gang igjen til nes­te år.

– Mest sannsynlig kan jeg mønstre på igjen, men ingenting er avklart. Kanskje det blir Asia, forteller studenten.

Forbedret tålmodigheten

Mediestudenten forteller at seilasen og jobben om bord har vært en god erfaring, og at hun har fått drive med noe som er svært relevant for yrkesveien hennes.

– Jeg har helt klart vokst mye og lært av tu­ren. Det er fantastisk at slike muligheter gis til studenter, sier hun.

Wollberg trekker spesielt frem tålmodighet som det viktigste hun sitter igjen med etter den lange turen. Det ble lettere å konsentrerer seg om arbeidet når en jobber i en liten boble uten så mange andre distraksjoner.

– Det var jo til tider ikke noe eller tregt internett, så det ble utfordrende å få sendt over materiale og store filer. Da måtte man bare vente, sier hun.

– Hvem pas­ser en sånn type sei­las for?

– Man bør være so­si­al, utadvendt og ge­ne­relt om­gjen­ge­lig for å kla­re seg så len­ge på en seil­båt. Det å lage kon­flik­ter ut av små sa­ker kom­mer ikke så godt med. Man skal for­hol­de seg til man­ge men­nes­ker, for­tel­ler hun.

Det er liten tvil om at jobben på seilbåten har gitt inspirasjon til videre arbeid.

– Nå vurderer jeg å skrive masteren min om denne ekspedisjonen. Men vi får se hva det blir til, sier hun.