Hun snakket om tid og planer. Om tatoveringer vi måtte få. Om steder vi skulle se.

TID. Jeg pleide å ligge stille i sengen min og planlegge hva jeg skulle si til begravelsen. Illustrasjonsfoto: Adrian Grindbakken


Skrivekonkurranse
Studvest har i fellesskap med Bergens Tidende avholdt skrivekonkurransen «Det var da jeg skjønte det …». Her ble lesere under 30 år invitert til å fortelle om øyeblikket da et lys gikk opp for dem.

Blant om lag 140 innsendte bidrag har juryen valgt ut de beste og kåret tre vinnere.
Flere av de beste tekstene vil bli publisert på nett i Studvest tiden fremover.


Når man vokser opp rundt sykdom, gjør man seg tidlig vant til tanken at den du er glad i skal dø. Tiden er en stille marsj mot enden man har forberedt seg til i hodet sitt tusenvis av ganger siden.

Allerede da jeg var ni så jeg for meg regnet som hamret ned på kisten til min mor, en slags musikk jeg helst ville glemme. Jeg pleide å ligge stille i sengen min og planlegge hva jeg skulle si i begravelsen mens en skarp stripe av lys fra kjøkkenet omgjorde veggfargen fra rosa til blodrød.

Av og til dultet jeg borti den ferdigpakkede skolesekken som lente seg mot døren når jeg måtte ut i stuen for å forsikre meg om at jeg fortsatt hadde en mor. At min vakre, sterke, omtenksomme mamma ikke lå begravd under jord, kreft eller medisiner.

Jeg visste jo at hun kom til å dø, allerede i femte klasse. Men jeg skjønte verken hva det betydde, eller hva det virkelig innebærte. Det begynte jeg først å forstå syv år senere, da jeg var seksten.

Min mor hadde akkurat fått beskjed om at kreften var tilbake, med spredning. Hjertet mitt banket mens jeg leste de mange meldingene hun hadde sendt. Jeg hadde begynt å svette innen jeg fikk ringt henne.

Hun gråt. Hun snakket om tid og ønsker og planer. Hun snakket om tatoveringer vi måtte få. Steder vi skulle se. Hun sa at vi måtte velge brudekjolen min så fort som mulig, for hun ville i alle fall gi sin mening.

Mer enn alt, så slo det meg tyngst: Min egen mor kom ikke til bryllupet mitt. Hun kom ikke til å se meg fullføre utdanningen min eller møte den fremtidige partneren eller få se karrieren min utfolde seg. Jeg kom til å måtte finne en vei gjennom denne rotete og urettferdige verdenen uten henne som veiledet eller støttet meg.

Det var vel da jeg innså at min mor faktisk kom til å dø, en dag snart, og at syv år med forberedelser ikke var nok. At ingen mengde tid kunne gjøre hennes ventede bortgang noe lettere, uansett hvor lenge jeg ventet eller hvor enn hardt jeg prøvde.

Les også: Vinner av skrivekonkurransen: No ser eg bygdedyret
Les også: 3. plass i skrivekonkurransen: Dagen da jeg kledde meg naken på flyplassen

Kommentarer

kommentarer