Tanker fra et mørkt, akademisk hull
Noen studier er tilsynelatende lettere å forsvare enn andre.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
I takt med byens dystre høstregn vokser min eksistensielle krise om hvorvidt min nipugging av institusjonell demokratisk konsolidering har noen nytteverdi i fremtiden.
Den stadige sammenlikningen med de studentene på lesesalen som har andre fag, og mine observasjoner av deres pensum sår tvil om hva jeg egentlig holder på med. Er det rart jeg blir usikker?
Når man har rotet seg langt inn i tekster man knapt skjønner ordet av, med stress og demotivasjon dypt inn i ryggmargen, er det påfallende å tenke at andre som studerer til å bli sykepleiere, fysioterapeuter og lærere muligens har en mer forsvarlig yrkesfremtid.
Lettere er det i alle fall for dem å svare på hva de egentlig skal bli.
Statistikk fra utdanning.no slår fast at statsvitere har stor sannsynlighet for å ende opp som arbeidsløse, en kategori som kommer på tredjeplass etter saksbehandlere og administrative ledere. Det gjør ikke saken enklere.
Akademia blir i grunn mer og mer fascinerende for hver artikkel jeg printer ut, merk, også produsert av foreleseren selv en eller annen gang mellom 1985 og 1990.
Har enkelte fag sett dagens lys utelukkende på grunn av noens ønske om å kompensere for forskning som aldri slo gjennom? Bare en tanke.
Professorene våre har viet hele sitt yrkesaktive liv til å publisere artikler som prakkes på neste generasjons studenter, som, ikke minst, skal skrive oppgaver basert på de respektive professorenes konklusjoner.
Vi har aldri hatt så mange professorer eller folk som jobber i akademia, relativt sett, som nå, sier fersk utdanningsminister Ola Borten Moe. Det går greit, hvis det er trangt om plassen kan jeg spare den til noen andre, Ola.
At vi har folk som kan analysere problemstillinger i dybden gjør ingen noe vondt. Alt med måte. O store akademia, du er ikke den eneste utveien etter et studie preget av teori.
Det er sikkert fint å kunne lege sår, kurere muskelsmerter og danne grunnlaget for barns kognitive utvikling. Jeg skal i mellomtiden gladelig fortsette puggingen av abstrakte teorier, så lenge ingen spør meg om hva jeg skal bli.
