Tre år på psykologisk fakultet – aldri igjen

Jeg har brukt tre år av livet mitt på å ta en bachelor i generell psykologi ved Universitetet i Bergen (UiB). I løpet av de tre årene opplevde jeg gang etter gang å bli nedprioritert. Det psykologiske fakultet var mer opptatt av å legge til rette for studentene på profesjonsutdanningen enn for oss andre.

Ikke bare var det slik at det kun var profesjonsstudenter som skulle få lov å ha tilgang til fakultetet i helgene, men det gjaldt også den generelle oppfølgingen og ressursbemanningen rundt profesjonsstudiet som gjorde det hele ganske åpenbart: Profesjonsstudiet henger mye høyere og har mye høyere prioritet hos administrasjonen på psykologisk fakultet.

Til tider var det svært frustrerende å være vitne til den urettferdige forskjellsbehandlingen. Enda mer frustrerende var det at hver gang man påpekte det, fornektet og neglisjerte administrasjonen og våre professorer den eksisterende forskjellsbehandlingen.

Det er skremmende å se at ansatte ved et fakultet, som har som hovedfag å arbeide med mennesker, er så arrogante og ignorante overfor studenter som faktisk ønsker å bedre studiehverdagen ved fakultetet.

En dag ringte jeg ledelsen for å ta opp disse problemene. Svaret jeg ble møtt med, var at jeg hadde lest for mange kronikker som inneholdt feilaktig kritikk av fakultetet, og at jeg ikke kunne basere kritikken min på en enkelthendelse.

Men dette var jo ikke en enkelthendelse? Det var mange, mange eksempler på frustrerte studenter som hadde gått fra B til stryk etter de hadde klaget på sensureringen av eksamener, det var studenter som følte seg oversett og nesten knakk sammen av et usunt karakterpress. Likevel klarte verken ledelse eller administrasjon å ta disse problemene på alvor.

Hver dag så jeg studenter slite seg gjennom 12 timer med lesing i flere måneder, bare for å ende med stryk på eksamen. Ikke fordi de var mindre smarte eller ikke hadde lagt inn nok innsats i fagene, men fordi sensureringen av eksamen på det psykologiske fakultet i Bergen rett og slett ikke holder mål.

Selv klaget jeg på en D på en eksamen i psykologihistorie. Dessverre fikk jeg verken begrunnelse for karakteren eller mulighet til å klage, fordi sensoren aldri svarte meg og hadde klart å rote vekk besvarelsen min. Dermed må jeg ha en D stående på karakterkortet. TUSEN TAKK! En D kan faktisk gjøre at jeg karaktermessig ikke kvalifiserer til enkelte mastere i psykologi i utlandet.

I det jeg skriver dette innlegget, venter jeg spent på reaksjonen fra ledelsen. Hva skal bortforklaringen og unnskyldningen være denne gangen? Gleder meg stort til å lese hva de klarer å sope sammen av løgn og ignoranse. Jeg er så utrolig glad for at jeg er ferdig å studere ved Det psykologiske fakultet på UIB. Aldri har jeg følt mer frustrasjon og sinne i en studiehverdag.

Og jeg har faktisk noe å sammenligne med jeg siden jeg har også studert ved det juridiske fakultet. På det juridiske fakultet ved UIB fungerer både administrasjon og ledelse utmerket sammenlignet med Det psykologiske fakultet. Når jeg tenker meg om, er det fascinerende at de to fakultetene faktisk tilhører samme universitet.

Kanskje burde samtlige ansatte ved Det psykologiske fakultet ta en spasertur bort og studere driften på Dragefjellet. Dere har mye å lære. Ikke bare av effektiviteten, men også av hvordan man behandler studenter som kommer med konstruktiv kritikk.

Les dekanen ved Det psykologiske fakultets svar på kritikken her.