Det er vanskelig å mobilisere grasrota når grasrota ikke har noen interesse av mobilisering og opprør.

FORBANNA? – Hvorfor er ikke jeg like forbanna som våre forgjengere? Hvor i alle dager er frihet, likhet og brorskap, spør Mads Haram Halvorsen. ILLUSTRASJON: Helena Tho Kvavik


Studenters kjøpekraft har gått nedover de siste årene. Ifølge Norsk Studentorganisasjon (NSO) går dagens studenter 5403 kroner i minus hver måned om de kun lever på studiestøtten.

Dermed er det ikke så rart at hele 66 prosent av dagens studenter, ifølge SSBs levekårsundersøkelse, jobber ved siden av studiet. Mange trenger en ekstra inntekt for å komme seg gjennom måneden med dagens prisvekst.

Vi trenger egentlig ikke statistikk for å vite dette: Dette får vi nærmest intravenøst gjennom studentmedier og nyhetsoppslag.

Hvorfor er det da ingen som tar tak og sparker i gang et velorganisert studentopprør slik de gjorde i de gode gamle dager?

Jeg tror svaret på dette er at det ikke er ille nok for studentmassen til at et studentopprør virker som en naturlig løsning.

Men det er like ille som før. Forskjellen er kanskje at der man før tok til gatene, ringer man nå hjem til mor og far.

Hvor blir det av den rebelske studenten?

Studentopprør har tidligere i høst blitt skrevet om av blant annet Aftenposten og Universitas. I et intervju med Aftenposten tidligere i år satte Arvid Ellingsen, leder for Bergens studentbevegelse i 1993, spørsmålstegn rundt dagens studenter sitt manglende engasjement.

Hvorfor er det ingen som tar tak og sparker i gang et velorganisert studentopprør slik de gjorde i de gode gamle dager?

I 1993 utartet frustrasjonen over dårlige studievilkår og økonomisk støtte seg til sivil ulydighet og opprør. I Bergen okkuperte studentene ved UiB rektors kontor. I Oslo møtte 15.000 studenter opp utenfor Stortinget for å uttrykke sin frustrasjon overfor politikerne, og en iherdig gjeng foretok en fredelig okkupasjon av Lånekassens kontor. 

Okkupasjon av Lånekassen, altså. Vi skal ikke bare okkupere litt vi også? Situasjonen vår i dag er jo slående lik den studentene i 1993 hadde.

Studentene som gikk i bresjen brant for dette, og var villig til å lage litt helvete for å sette saken på dagsorden.

«Hvorfor protesterer ikke dagens studenter på samme måte? De har langt større grunn til å protestere enn det vi hadde», mener Ellingsen.

Har du noe du brenner for? Ikke en hobby eller musikksjanger, men et samfunnsproblem som du er villig til å bruke mye tid og krefter på å kjempe mot?

Jeg måtte lete litt i meg selv for å finne ut at jeg kanskje ikke har noe jeg brenner for. I hvert fall ikke på den måten: Det er ingen djevel i meg som vil ut å brenne biler for mer studiestøtte.

Hvorfor er ikke jeg like forbanna som våre forgjengere? Hvor i alle dager er frihet, likhet og brorskap? 

Forrige uke var min mest imponerende bragd å vaske sengetøyet. Det er like lite imponerende som det er rebelsk.

Jeg tror mange av oss er godt vant med trygge rammer og faste omgivelser. Pendlig fra deltidsjobb til lesesal har nærmest blitt en vanesak og mange får økonomisk støtte hjemmefra. Det er vanskelig å mobilisere grasrota når grasrota ikke er sinna nok til å mobilisere og gjøre opprør.

Dette gjelder selvsagt ikke alle. Noen er åpenlyst forbanna, ettersom informative plakater med et revolusjonistisk budskap stadig dukker opp på diverse søppelbøtter og informasjonstavler rundt på Sydneshaugen.

Men det virker fortsatt som at et studentopprør er for de spesielt interesserte.

Derimot skal vi ikke se bort ifra, at hvis situasjonen ikke bedres. Så er muligheten der for at til og med at vi, generasjonen med selvsentrerte, bortskjemte, flinke og fantastiske studenter. Kommer til å ty til revolusjonens røst.

Lenge leve den sivile ulydigheten, når den tid kommer.

Kommentarer

kommentarer