LESERINNLEGG. Resultatene av politikken deres er ikke lett for den vanlige student å få øye på, skriver Varg Lukas Folkman om NSO. ARKIVFOTO: ADRIAN BRUDVIK

Leserinnlegg: I universitetets ganger går det gjetord om en organisasjon som skal kjempe studentenes sak. Men enda har ingen klart å bevise at det er mer enn en myte.



For litt under et år siden gjennomførte Studvest en liten undersøkelse. Det de ville finne ut av var hvor mange i den brede studentmassen som visste hvem Norsk Studentorganisasjon (NSO) var. Resultatet var begredelig.

Åtte av 50 spurte visste hvem NSO var.

Det er kanskje ikke så rart. For hvorfor skulle man vite hvem NSO er? Man ser dem aldri, de skriver forsvinnende sjelden i Studvest, de er sjelden å se i andre medier og resultatene av politikken deres er ikke lett for den vanlige student å få øye på. De aller færreste er saktens klar over at semesteravgiften deres er med på å finansiere organisasjonen. 

For NSO holder seg til de moderate målene. Når de ikke får medhold er det kanskje «ikke noe å rope hurra for», som de skriver på sin egen blogg om statsbudsjettet 2018, men å heve stemmen sitter langt inne.

Sammenlign dette med Elevorganisasjonen. Si hva du vil om dem, men de får oppmerksomhet rundt kampsakene sine. Hva annet kan man si om den vanvittige oppmerksomheten rundt fraværsgrensen i 2017?

Enkelte vil kanskje si at det var en lettere sak å selge inn til mediehus enn enkelte av kravene studentene stiller. Men er det egentlig det?

Ta kravene stilt av NSO til årets budsjett: Studiestøtte på 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp og 3000 nye studentboliger. Ganske kjedelige krav i seg selv, men historiene bak dem kan man, og burde man, blåse opp når kravene ikke innfris.

Det er et faktum at dagens studiestøtte ikke holder. For å dekke bolig og alt annet til livets opphold man jobbe ved siden av studiene. Dette er noe den jevne student føler på kroppen og bryr seg om. Det burde ikke være en vanskelig sak å mobilisere massiv støtte rundt i studentmiljøet.

Likevel har jeg ikke ved en eneste anledning sett NSO gå hardt ut mot at studielånet vil fortsette å ligge på samme nivå i 2018, og om det bare er jeg som har oversett det, så har de ikke akkurat lyktes med å engasjere studentene. Hvor er forsøkene på å mobilisere rundt saken og de virkelig harde meningsytringene som burde komme når man ikke får kravene sine forsøkt innfridd?

Å få lovfestet studentombud ble også nedstemt av Stortinget i år. «Det var synd for studentene», skriver NSO i sin årskavalkade for 2017. Synd hvordan? Jeg er enig i at det er en skam, men hvor er sakene, leserinnleggene og kronikkene som sier hvor katastrofalt det er at studentene ikke har noen læringsmiljølov som beskytter dem, og nå heller ikke får den lille beskyttelsen et ombud gir?

Men opptrappingen til 11 måneders studiestøtte fortsetter. Som om det er en seier man kan flagge for all evighet.

NSO må skjerpe seg. De skriver at de har stått på barrikadene for studentene i 2017. Det er i så fall ikke studentene bekjent. NSO må kjempe kampene hvor studentene ser dem kjempe dem. Før de begynner å gjøre det er det ikke rart at kun åtte av 50 studenter vet hvem de er.

For hvorfor skal de bry seg?

Kommentarer

kommentarer