Portrett: Privat Foto: Anne Lea Pfistner

Kanskje blir vi etter dette tvunget til å gjøre endringer i måten vi lever på.


Debattregler

For knappe måneder tilbake kunne jeg vanskelig ha forestilt meg våren slik den nå er. Ikke bare risikogruppen ble rammet, men plutselig ble vi alle offer for Covid-19 i større eller mindre grad. I startfasen var jeg nokså opprørt over dette «influensaviruset» og tiltakene som satte enn stopper for alt og alle. Skikkelig «kjipt» ble det.

Daglig informeres det om virusets egenskaper, antall mutasjoner og hvordan det innstendig jobbes innen klinisk medisin for å få utviklet vaksine. Man opplyses stadig om nye smittede og døde, og på toppen herjer videoer på sosiale medier om hvordan vi sammen kan takle denne krisen. Det står ikke på kreativiteten. Vel, «nød får naken kvinne til å spinne», sies det. Alt dette i påvente av at alt skal bli bra.

Hverdagen oppleves for mange mer tyngende, både psykisk og fysisk. Økonomiske bekymringer og engstelser over smittesituasjonen tar på. Også hjemmekontorene begynner å tære. Ifølge nettavisen har nemlig hver fjerde nordmann fått «smerter». At skjønnhetssalonger og treningssenter har holdt stengt, har kanskje også vært en bekymring for noen. Det er trist å lese om alle konkursene og permitteringene. Den magre trøsten er at vi alle er i samme båt, og takket være velferdsstaten er det ikke rom for å gjøre forskjell på «Jørgen Hattemaker og Kong Salamo».

I det liberale samfunnet vi lever i er bevegelsesfriheten helt grunnleggende. Den økonomiske standarden har også satt sitt preg. Luksushytter i vår mektige fjellheim er nærmest en selvfølge, og noen vil vel fremdeles påstå det er brudd på menneskerettighetene at myndighetene nekter Ola Nordmann å bruke den denne påsken. Det er helt klart at innhugg i disse frihetene påvirker oss i større eller mindre grad. Men disse begrensingene kan ikke engang måles opp mot det som er hverdagen for mange i andre land.

På den attraktive ferieøyen Lesvos i Hellas, er det for øyeblikket cirka 20.000 flyktninger samlet i en leir. Forleden ble det holdt online-demonstrasjon med formål om å legge press på myndighetene til å sende kriseteam for å evakuere Moria. Ettersom coronaviruset har ankommet Lesvos, er det kun et tidsspørsmål før noen blir smittet. Spørsmålet er hvordan det der er mulig å realisere WHOs smittebegrensende tiltak når isolasjon, god hygiene eller medisinsk hjelp er fullstendig utenkelig.

Norge sender nå medisinsk team for å bistå syke i Nord-Italia. Mantraet er at solidariteten i Europa ikke er en teoretisk øvelse. Jeg mener det er grunnleggende urettferdig overfor de hjemløse og aller svakeste. «Alt blir bra», blir det sagt. Men for flyktningene har det ikke vært bra, er ikke bra, og mange har nå mistet alt håp om at det noen gang skal bli bra.

Som følge av det som kan ligne på naturens egen nemesis, brer det smittsomme viruset seg blant verdens befolkning med et enormt skadepotensiale. For det er ikke til å stikke under en stol at vi mennesker ikke er helt uten å bebreide i den varslende katastrofen. Gjennom å gjøre inngrep i økosystemer og andre arters habitat, bringer man menneske og dyr sammen på en høyst unaturlig måte. Og dette i kapitalismens ånd og med et mål for øyet; mest mulig på billigst mulig måte.

Kanskje blir vi etter dette tvunget til å gjøre endringer i måten vi lever på, slik at det vil være illusorisk å tenke på en hverdag lik en pre-korona-standard. For hva vet vi om hva som venter oss rundt neste sving hvis ikke vi ser disse sammenhengene og gjør noe med holdningene våre?

I påvente av alt skal bli bra,  kan vi i det minste gjøre oss noen tanker rundt våre verdiprioriteringer for framtiden knyttet til hvilken politikk vi vil drive, vårt forhold til andre arter og oss mennesker imellom, både nasjonalt og globalt. For det er vel slik nå om dagen, at det ikke lenger heter «jeg», men «vi»?

Kommentarer

kommentarer