NYGAARDS BATAILLON. Man slenger ikke med leppa mot et annet buekorps. Derfor stod «slaget» mellom Nygaards Bataillon og Nordnæs Bataillon på Høyden i 1869.

Du lever bergenslivet feil om du ikke har tatt en spradetur på Nygårdshøyden! Hva er det med denne bydelen som er så forlokkende?


Annonse

Hvis jeg får lov å parafrasere Karpe (Diem)
«La meg ta deg med til [Nygårdshøyden]»

Du krysser Nygårdsgaten der ved Kvarteret og kjenner det med en gang: Dette er Bergens pulsåre.

Gatene blir trangere. Ingen biler forpester lydbildet. Her er bare noen studenter som siger fra gate til gate. Av og til på vei til noe, en fest eller forelesning, av og til ikke. 

Bygningene er detaljrike, og på toppen står de skjønneste villaer. Men der bor ikke noe borgerskap. Nei, de huses av UiB eller studenter med en månedsinntekt på 8.000 kroner.

Likevel. De mange tårn og skyteskår, den skjulte Neptunstatuen i Christiesgate. Her er mye distraherende og spennende: Distraherende for deg på vei til lesesalen, spennende når du omsider går derfra. 

Vinden stormer mellom gatene. Det er som om gatene synger. Så blir det stille. Og om du da bare tar deg tid, legger øret inntil og lytter, lar historiene vente på seg.

Her pleide de å halshugge folk

Vi starter med Universitetsmuseet. Bergens kanskje mest monumentale bygning. Utformingen er nok ikke lite inspirert av Slottet som troner over Karl Johan. Museets grunnlegger var nemlig Norges første stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie. 

Hele opplegget kan se ut som at Christie hadde et mindreverdighetskompleks. At han grunnla museet er greit. At gata opp til museet er oppkalt etter ham er passende. Men å ha en statue av deg sammen med en løve utenfor museet er stormannsgalskap.  

Museet holdt først til i trehuset som nå er Bergens Barneasyl. Samlingen økte og de trengte større lokale. Blikket falt på Rakkerhaugen. Der var før en fjellknaus som ble brukt til å henrette folk.

RAKKERHAUGEN. Her, rett utenfor Universitetsmuseet i Bergen, kunne hodene rulle. Det er lenge siden nå.

Siste halshugging var i 1803. Da stod Anders Lysne fra Lærdal ansvarlig for å ha startet et bondeopprør. Ifølge kildene møtte mange folk opp for å se på. Korgutter sang mens herskapet kranglet om å få plass på første rad. Da museet ble oppreist der i 1865 stod folk i kø igjen. Nå var det livløse hvaler man kranglet om å få se. 

Så skyter i historien fart. Museet var attraktivt og borgerskapet bygde villaer i området rundt. Tanken om å bygge et universitet spredte seg. Kjøpmann Sundt opprettet fond for å samle inn penger og allerede i 1907 underviste de i zoologi der. 

I 1914 kjøpte kommunen Fastings Minde fra enkefru Rosenberg. Hun ønsket egentlig ikke å selge, for hun ville stoppe urbaniseringen. Men når museet ville reservere hele området for å bygge universitet var hun mer velvillig. 

Museet anskaffer en mark på Florida og i 1928 var Geofysisk institutt ferdigreist. Professorer begynte å forelese i Bergen, men studentene tok eksamen i Oslo. 

Studentmassen økte. Bergen og museet jobbet for å skaffe vedtak fra Stortinget om å opprette universitet i Bergen. Godseier Wilhelm Mohr og professor Bjørn Trumpy dro til Oslo med en «oksestek og annet godt for en hyggelig middag hos Bjørn Helland Hansen». Og 9. april 1946 kom vedtaket. 

Nå står du ved løvestatuen, og det er første studiedag. Studenter og undervisere er flokket sammen for å markere åpningen av skoleåret. Det er august, et blad faller på bakken. Sommeren er over. Velkommen til Bergen. 

Tiden går, og det blir morgen på ny og det er høst. Det er kaldt, og himmelen er mørk, og på Christies plass sleiver studentene lydløst mot fakultetene sine. Følger du jusstudentene på deres ferd mot Dragefjellet går du forbi Trond Viggos bosted. Der står en Gullruten-pris i vinduet. Folkelig.

«Hvorfor heter det Dragefjellet?» spør han du tar følge med. Er det fordi jurister liksom troner fjellet, og at de er gjerrige som drager? Metaforen kan passe, men nei. Før var jussbygget en barneskole.

INGEN PUSTET ILD. Dragefjellet har fått navnet sitt av de fargesprakende dragene barna brukte å leke med.

Vinden du fekter mot når du bærer paraply på høyden, brukte de til å fly drager med. Sola står høyt og klokka ringer ut, en sommer for lenge sida. Barna løper om kapp til den høyeste fjellknausen. En liten plass på himmelen fortettes, av fargestrålende drager.

Slaget på Nygårdshøyden

Studietida går fort og du drikker vin på et hjørne i Hans Holmboes gate en varm kveld i mai. Derfra har du galleriplass nedover Allégaten – Høydens promenadevei da området bestod av bare syv gårder, deriblant selveste Nygård-gården.

«Der bodde Tore Renberg» sier vennen din, for å vise at han er litteraturinteressert, og peker på Allégaten 14.

Renbergs roman Kompani Orheim åpner med at hovedpersonen vakler full nedover Allégaten på vei til kjærestens leilighet. Relaterbar litteratur: Mens du sitter der spiller den samme scenen seg ut i levende live. Et par velter inn i et lite mursteinskompleks. Nygårdshøyden er the circle of life.  

Allégaten krysser med Harald Hårfagres gate der den søte fiolin-sjappa til Johanna Schmalscheidt hører til. På butikken er en plakett med innskriften: 

Her kjempet Nygaards Bataillon og Nordnæs Bataillon. 

Nygaardsslaget

18. mai 1869

Hæ?

18. mai er det alltid stille på Høyden. Bydelen er i bakrus. Men I 1869 marsjerte Nordnæs Bataillon til Harald Hårfagres mens de trommet sånn ish i takt.

Der ventet guttene fra Nygaard med armene i kors. Dagen i forveien hadde Nygaards Bataillon fornærmet Nordnæs’ nye fane av Kong Karl XV. Fanen så ut som «en mann som red på en gris».

Man slenger ikke med leppa mot et annet buekorps! Da ber du om buekorpsbråk (til misnøye for alle i nærheten).

En kråke vræler, en gutt spytter på bakken og Nordnæs bataillon tar til å slenge med sine liksom-gevær lagd av tre. Nygårdsguttene svarer med kolbeslag. De står i ring rundt fanen sin og forsvarer den mot barbarene fra Nordnæs. Forsvarslinjen bryter, Nordnæs stjeler fanen. Høydens største ydmykelse.

La oss gjøre mer narr av Høydens styggeste bygg

Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, eller MatNat, er slutten på Høyden. Rent fysisk og som en sjeletilstand.

Kolossen er like blottet for følelser som naturvitenskapen selv. Som for å symbolisere fagdisiplinens harde fokus på fakta, eller bare trassighet. Her stod det fire flotte villaer og to luksusleiegårder.

 «Den slags arkitektur må bort», sa UiB.

«Hvorfor det?».

«Vi vil bygge Norges største murstein.»

DEN GRÅ KOLOSSEN. Arkitekten Harald Ramm Østgaard mente villaer og luksus kunne vike for betongkolossen vi kaller MatNat. Nå er bygget vernet.

Beboerne på Høyden var allerede illsinte for at universitetet hadde tatt seg så godt til rette.

Reguleringsplanen sa at universitetet skulle bygge lignende lavblokker fra Florida i til Dragefjellet. Se for deg det – en høyde full av MatNatter.

Arkitekten Harald Ramm Østgaard sa betong ville best kle nabolaget. Det er spesielt å mene. Bygget er som en elefant i ballerinakjole imellom de fargerike byggene. 

Det tok 13 år å bygge gråklumpen. Innen den tid hadde vern av arkitektur heldigvis blitt en greie. Kommunen ville sanere lille Marken for å bygge Rådhuset, et annet bergensbygg i tung betong, men da sa bergenserne stopp.

Arkitekt Hansen og kunsthistoriker Tschudi Madsen med flere vendte blikket mot Nygårdshøyden for å stoppe utviklingen der.

«Parkveien og området på Nygårdshøyden er en slik smilerynke i byens ansikt. Dets sjarm og egenart oppfattes først etter en viss alder», skrev Madsen.

Vernevedtakene kom omløpende, og UiB flyttet inn i eksisterende bygg i stedet. 

Ironien ligger i at MatNats fasade nå er vernet for å være et eksempel på «viktig modernistisk arkitektur».

Det er lett å le av bygget, men det er kommet for å bli og man bør forsøke å se etter verdien vernevedtaket så i det.

Flere fugler hekker på taket. De sørger for gjødsling av singelen som igjen fører til at mose gror der. På sikt vil bygget gå mer i ett med Nygårdsparken. Man kunne også bare bygd et mindre sjenerende bygg, men tanken er … ehm …?  

Men apropos Nygårdsparken

Meldingen tikker inn «vi er en gjeng som skal samles i parken.»

Og det må være meningen med livet å tusle ned dit, til folka du er glad i, mens Bergen står i full blomst.  

Bakken ned ble før kalt Jahnebakken, etter hyggelige konditor Adolph Jan som drev servering der. De narkomane omdøpte den til straffen da de ble drevet ut, og måtte vugge seg oppover for å komme inn til sentrum.

Mai 2018 – varmeste mai i Norge (hittil). Første våren parken er åpen etter utdrivelsen. Nå er det studentene som har tatt over. De drikker øl, spiller musikk og kaster frisbee. Idet du går ut porten mot Florida, glir den eneste skyen på himmelen foran sola, og alle begynner å bue.

LES OGSÅ:

Kommentarer

kommentarer