Bergens mest ikoniske rockescene fyller 50 år i år
Studenter har drevet Hulen frivillig siden 1969. – Alt går på kjærlighet.
Publisert
Sist oppdatert
I hele 50 år har undergrunnsscenen vært et samlingspunkt for studenter og musikkelskere i Bergen by.
50 år er lang tid. For 50 år siden ble de som fikk cand.mag.-tittel fra universitetet annonsert med bilde i avisen. Flere byer i Europa og USA var preget av studentopprør. I Bergen pågikk et noe mer lokalt prosjekt, som skulle resultere i konsertscenen i fjellet på Møhlenpris som mange har så kjent og kjær den dag i dag.
Det hele startet i januar 1969. Parkveien 1, den store villaen som fungerte som Studentersamfunnets klubbkontor, skulle rives for å gjøre plass til nytt studentsenter. Senteret lå ikke an til å romme en god erstatning for villaen, og studentmiljøet på Høyden var truet. Student-Bergen reagerte kraftig, og det ble Aktive Studenters Forening (ASF) og Realistforeningen (RF) som skulle vise seg å ordne opp.
På oppdrag i hovedstaden
Bjørn Kaldhol (76) var en av de viktigste pådriverne for drømmen om et nytt studentersted. Han var aktiv i ASF og studerte språk og litteratur ved Universitetet i Bergen (UiB) på den tida.
– I januar 1969 ledet jeg en delegasjon fra ASF og RF som dro til Oslo for å møte daværende kulturminister Kjell Bondevik. Ved endt møte konkluderte Bondevik med at han var innstilt på å omdisponere 360 000 kroner til dette, forteller Kaldhol.
Det var kun ett forbehold: finansminister Ole Myrvoll måtte være enig i beslutningen.
Heldigvis traff Kaldhol tilfeldigvis på Myrvoll i Stortingsrestauranten samme dag.
– Han satt og snakket med selveste statsministeren, men jeg gikk rett bort og forklarte situasjonen, sier Kaldhol.
Lobbyvirksomheten resulterte i suksess for ham og resten av delegasjonen. Pengene var i boks, og studentene fikk lov til å leie Sivilforsvaret sin gamle alarmplass på Høyden. 12 trofaste ASF-ere og RF-ere satte i gang med trillebår og spade, og 17. mai 1969 sto Hulen klar.
– Tanken var at stedet skulle fungere som midlertidig løsning fram til studentsenteret var ferdig. Men det ble fort klart at Hulen var kommet for å bli, konstaterer Kaldhol.
Alt går på kjærlighet
Sárá Márjá Guttorm, arrangementsansvarlig på Hulen anno 2019, kan fortelle at Hulen har vært en stor del av livet hennes en god stund nå. Hun er et par generasjoner yngre enn veteranen Kaldhol, og begynte på rockescenen høsten 2015, da som scenevakt.
– Det handler om sterkt pågangsmot fra de frivillige. Alt går på kjærlighet, sier Guttorm.
Hun gir internkulturen på Hulen æren for at rockescenen nå kan runde 50 år i beste velgående. At scenen har 50 år til i vente, er hun overbevist om.
– Jeg liker å tro at Hulen har en såpass viktig plass i Bergens kulturliv at den kommer til å holde i lang tid framover, forteller hun.
– Hulen er vårt andre hjem her i Bergen. Du finner alle slags folk på dette stedet, men de er alle huleboere.
Underskudd og Underground
En som virkelig kan kalle Hulen sitt andre hjem, er Frøydis Moberg (39). I dag er hun koordinator og co-sjef i Fargespill Bergen, men hun startet karrieren sin her på Møhlenpris, og har mange år i Hulestyret under beltet. Hun vokste opp rett over gata, og allerede som toåring var hun godt vant på stedet.
– Familien min har et tett forhold til stedet, og det har alltid vært en stor del av livet mitt. Vi pleide å ha familiemiddager der hver søndag.
I 1998 var Moberg var 18 år og gikk i tredje klasse på videregående. Da fikk hun etter mye mas begynne å jobbe på scenen. Læringskurven var bratt, men Moberg likte det godt, og den våren ble hun vaktansvarlig og valgt inn i styret, forteller hun.
– Min utdanning ligger 90 prosent på Hulen, selv om jeg gikk på universitetet også. Studentstedene sitter på en unik mulighet til å gi kompetanse som ikke kan gjenskapes i utdanningsløpet, sier Moberg.
Omtrent samtidig som hun kom inn i Hulestyret, ble det avdekket negativ kapital. Hulen sto i fare for å gå konkurs.
– Det var en forferdelig prosess. Parallelt som vi dro byen rundt for å samle inn nok penger, måtte vi forberede oss på det verst tenkelige utfallet.
Heldigvis klarte de å samle inn nok fra UiB, Studenttinget og kommunen til å gå i null. Men med dette kom krav om å få kontroll på stedet.
– Det sirkulerte en del rykter om nachspiel på Hulen, og de fleste var nok sanne. Ølet fløt, og ingen hadde helt kontroll, ler Moberg.
Sammen med Marte Djupesland og Ivan Skotnes satte hun seg ned og så på hele organisasjonsmodellen, plukket den fra hverandre og satte den sammen på nytt.
– Det ble en stor omstilling for mange. Det ble slutt på øl i kaffekoppen på vakt, personalprisene ble høyere – alt ble veldig mye kjedeligere for dem som jobbet der. Det var nok vanskelig å svelge for dem som hadde kjent den gode, gamle Hulen.
For å få en startkapital i tillegg, bestemte styret seg for å arrangere en festival. «Underground» gikk over tre dager, og alle bandene som spilte, gjorde det gratis.
– Dette var band som allerede hadde et tett forhold til Hulen, og de var ikke vanskelige å be. Det var tydelig at det ikke bare var oss ansatte som jobbet for å holde Hulen gående, sier Moberg.
På den siste kvelden av festivalen, var Moberg og resten av hulegjengen så utslitte og lykkelige at de gråt hysterisk om hverandre foran scenen, husker hun.
De hadde klart det umulige, og kunne nå legge en plan for framtiden på Hulen.
Hulefilosofien
Da Moberg først startet på Hulen, fikk hun høre noen kloke ord fra sin storebror.
– Det er én ting som er viktig å huske på med Hulen, og det er at alle bandene som kommer inn her, skal du verken se opp til eller ned på. Du skal bare se på dem som folk, gjenforteller Moberg.
Hun har gått langt i å bygge opp relasjoner med artistene. En stund inviterte hun til og med turnerende band hjem til kollektivet på hjemmelaget middag. Det sier kanskje sitt om verdiene på Hulen.
– Det handler om rausheten i bunn. Alle får komme inn i familien. Miljøet rundt Hulen er bygget på at det er nettopp studenter som driver det, og det viktigste er ikke at alt skal gå perfekt hele tiden, men at det skal være rom for alle, sier hun.
Hun håper at Hulen er den samme om 50 år. Et sted hvor folk kan få prøve og feile, boltre seg i ulike produksjonsdeler og få erfaring.
– Selvfølgelig må programmering og sånn endre seg, jeg håper de klarer å henge med og være relevante.
Men den manglende mobildekningen ser hun ingen grunn til å oppdatere.
– Det er deilig med mobilfri sone! Vi trenger den lille flukten, bare være akkurat der fullt og helt. Det finnes få sånne steder i verden nå. Hulen kan være ett av dem, sier Moberg.
Mye er forandret siden 17. mai 1969. Men selv etter økonomiske reformer og oppussingsprosjekter, forblir Hulens sjel seg selv lik: våger man seg inn, blir man møtt av god musikk, kjærlighet og mennesker som brenner for det de gjør.
