Portrett: Privat Illustrasjonsfoto: Silje Helene Dahle

Omfattende permitteringer av arbeidstakere over hele landet har reist en rekke spørsmål rundt dagpengeordningen vi har i dag. I denne sammenheng er det særlig én gruppe som føler seg oversett: studentene. Er det på tide å høre på hva de har å si?


Annonse
Debattregler

I loven står det at dersom man skal få dagpenger, må man være villig til å ta et hvilket som helst arbeid, hvor som helst i landet, og uavhengig av om det er på hel- eller deltid. Regelen er like streng som den låter, og praktiseres deretter. Vilkårene er lite forenlige med den alminnelige studenttilværelsen, ettersom studenter vanligvis er bundet til en bestemt by og gjerne også må delta på obligatorisk undervisning. På grunn av dette har Stortinget vedtatt at studenter eller andre som gjennomgår lignende opplæring ikke skal få dagpenger.

Dette er ikke uproblematisk. Studenter som blir permitterte fra jobbene de har ved siden av studiene sine, mister nemlig all arbeidsinntekt, uten å få dette tapet kompensert på noen annen måte. De blir dermed henvist til den nokså beskjedne månedlige støtten fra Lånekassen. Norsk studentorganisasjon (NSO) har regnet ut at studenter går 5084 kroner i minus hver eneste måned med dagens nivå på studiestøtten. Til sammenligning ligger denne støtten godt over 100.000 kroner lavere enn minste årlige uføretrygd.

Uten noen nevneverdig økning i studiestøtten i sikte, er det åpenbart at vi trenger å diskutere om reglene for å få dagpenger egentlig dekker det reelle samfunnsmessige behovet.

I dag jobber 7 av 10 norske studenter ved siden av studiene. Blant disse er det mange som også forsørger barn og familier. Felles for alle sammen er at de i utgangspunktet står i like stor fare for å bli permitterte som andre arbeidstakere. Spørsmålet er da hvorfor ikke studentene nyter det samme vernet og den samme tryggheten som resten av samfunnet – ikke bare under krisen som nå pågår, men også alle andre dager i året.

For de fleste studentene er det kritisk å miste arbeidsinntekten. Mange av dem er unge borteboere som ennå ikke har hatt mulighet til å samle opp sparepenger. Inntekten de får fra jobbene sine er nødvendig for å dekke alle løpende og nødvendige utgifter. Uten denne sideinntekten og uten støtte hjemmefra, er det svært mange studenter som rett og slett ikke vil klare seg. De risikerer derfor å måtte avbryte studiene – eller verre; ty til forbrukslån og kredittkort. Alle er nok enige om at dette ikke er akseptable løsninger.

I folketrygdloven står det at formålet med dagpenger er «å gi delvis dekning for bortfall av arbeidsinntekt ved arbeidsløshet». Hele hensikten med denne ordningen er altså å hjelpe de som plutselig blir stående uten arbeid. Hva er det som tilsier at studenter eller personer som gjennomfører andre former for opplæring ikke trenger denne hjelpen?

Et gjennomgående argument for å holde studenter utenfor dagpengeregningen er at dagpenger er tiltenkt de som står på økonomisk bar bakke, mens studenter kan lene seg på støtten fra Lånekassen. Dette argumentet faller derimot sammen så lenge studiestøtten ikke en gang en dekker helt nødvendige utgifter. Det fremstår derfor lite rettferdig at studenter, som betaler skatt og bidrar til statskassa på lik linje med andre arbeidstakere, skal stå uten et fullverdig økonomisk sikkerhetsnett når krisen inntreffer.

Krisetidene har avslørt at regelverket for dagpengeordningen trenger en realitetssjekk. Vi i Jussformidlingen håper at forskjellsbehandlingen av studentene våre ender her.

Kommentarer

kommentarer