Magasin
Da jeg realiserte meg selv så mye at jeg måtte ringe mamma
APROPOS: Koronakrisen ga meg så god tid at jeg slet meg ut.
Publisert
Sist oppdatert
Jeg har en bekjennelse.
Da vi torsdag 12. mars evakuerte Studvest-kontoret og gikk hvert til vårt, tenkte jeg sikkert det samme som alle andre. «Hva skjer egentlig nå?» «Det er faktisk alvor.» «Rart og skummelt og jævlig, men litt spennende også».
Men så, da de aller verste nyhetsdøgnene hadde lagt seg, og vi parkerte den konstante live-oppdateringen, kom en ny tanke sigende.
Vi bør ikke gå ut. Vi bør ikke samles. Vi bør bruke tiden til refleksjon og avslappende aktiviteter.
Herregud, dette blir jo dritbra!
Nei, jeg kan ikke bli med ut. Krisetilstand! Nei, du kan ikke komme på besøk. Pandemi! Ingen fester, ingen kaffeavtaler, ingen mennesker!
I en tilværelse hvor alenetid var det eneste jeg kjente jeg hadde mindre av enn penger, var disse rådene som en gave fra oven. Dette skulle jeg bruke for det det var verdt.
Og jeg tok fatt. Gresk mytologi var først ut. Visste dere for eksempel at Afrodite ifølge Hesiod var tanta til Zevs (på en måte)? Og hva med den tragiske historien om Prometheus, som skapte mennesket av leire men endte opp bundet til en søyle mens ørner spiste ham? Pluss på skikkelige middager og ølbrygging. Dette går jo som en lek, tenkte jeg. Helt til jeg ble distrahert.
Jeg kunne ikke bare lære om gresk mytologi. Okei, jeg skulle ønske jeg kunne mer om Romerriket! 600 sider om den romerske staten av den anerkjente klassisisten Mary Beard. Nå snakker vi.
Men hva skal jeg egentlig bruke denne kunnskapen til, tenkte jeg rundt side 150. Jeg er journalist, for svingende. Det må da være noe nevenyttig jeg kan bruke all denne tida med gyldig fravær fra venner og kjente til? Så fort tanken var tenkt, var svaret åpenbart. Jeg skal lære meg koding!
Zevs og Cicero var med ett glemt, og ble erstattet med instruksjonsbøker, programvare og råd fra informatikk-kompis. Men allerede her var noe forandret: Selvforbedrings-utmattelsen begynte å melde seg. Jeg hadde nettopp fått programmet til å spytte ut 300 tekststrenger med «AKKURAT NÅ AKKURAT NÅ AKKURAT NÅ» da knekken kom.
Jeg jobbet fortsatt fulltid, med kontortid og daglige Zoom-møter og greier, og å fylle ettermiddagene med et nytt koloss-prosjekt hver uke var ikke særlig mindre slitsomt enn kaffe og Scrabble med venner. Tvert imot, sjokkerende nok. Jeg hadde glemt å kjenne etter om jeg faktisk følte jeg hadde bedre tid. På toppen av alt, kanskje konseptet med sosial kontakt ikke var så dumt likevel?
Jeg savnet venner, kjente, journalistene i redaksjonen min, bartenderne på Hectors og mamma. Men jeg hadde flaks, i at flere av dem også savnet meg (usikker på Hectors-bartenderne og journalistene mine, men mamma, i hvert fall).
Telefonsamtaler, gåturer og Zoom-pils ble organisert. Og balansen var gjenopprettet, for en stakket stund.
Helt til jeg fant pianonotene til Måneskinnssonaten. Hvor vanskelig kan det være?
- UiB-, NHH- eller HVL-student? Dette planlegger de for neste semester
- Kvarteret har åpnet dørene: – Et tapsprosjekt
