KLAR FOR Å FLY. Denne gjengen er noen av de vi møtte på Flesland.

Dette kan være Bergens villeste (og dyreste) studentforening.



Den store sofaen i klubbhuset til BSI Fallskjermklubb fylles opp på noen minutter av mennesker i alle aldre, som snart skal fly over Bergen by. Det er mye som foregår. Pakking av fallskjermer, kontroll av utstyr og på med hoppantrekket.

Ute ved Flesland skinner solen, og vi går mot rullebanen der hopperne snart skal i luften, inn i en stor hall der flere fly står parkert.

Inne i flyhallen står gjengen og venter på at transporten deres skal komme. De øver på hvordan de skal hoppe. Noen skal holde hender, mens andre skal henge fra flyet for å ta bilder. I hallen står det småfly som får servicesjekk.

Det lukter drivstoff, og flysusen fra rullebanen høres helt inn. For sikkerhets skyld får vi på oss refleksvest.

Planlegging i flyhallen

– Du er ganske trygg, sier Cathrine Harris.

Den 20 år gamle fallskjermhopperen studerer til vanlig økonomi og forretningsjuss på BI.

Etter at hun hoppet i fallskjerm for første gang på Hawaii forteller hun at hun ble frelst av idretten. I fjor sommer tok hun fallskjermkurs, og anbefaler dette sterkt.

DYRT MEN GØY. Cathrine Harris synes ikke kostnadene ved å drive med sporten er høye nok til å ikke være verdt det.

– Jeg er ikke nervøs lengre, eller kanskje om det går lang tid mellom hver gang jeg hopper. Egentlig så gleder jeg meg bare, men er alltid veldig spent. Det er en frihetsfølelse!

I tillegg til studiene jobber Harris i en 50 prosents stilling i resepsjonen til fallskjermklubben på Voss, hvor hun også bruker mye av fritiden sin. Det er en god del studenter med i fallskjermklubben, sier hun, selv om det er en idrett som koster å holde på med.

– Familien min syns det er dritkult! Når jeg hopper på Voss er de mer nervøs for bilturen.

Ikke nervøs

Det blir klarsignal fra flytårnet, og det lille flyet forsvinner fort fra rullebanen. Etter vi har sett hopperne dra av gårde i flyet går vi tilbake til klubbhuset. Der møter vi den 24 år gamle juss-studenten Anna Lisa Klare, som tok oss med til Stend, hvor de andre skulle lande.

Klare har holdt på med fallskjermhopping siden 2015. Hun forteller at det alltid er noen form for nerver tilknyttet et hopp.

KJØRETUR. Klare kjører til Stend for å møte resten av fallskjermhopperne.

– Jeg er nervøs om jeg skal hoppe på en ny plass, om været er dårlig eller når jeg ikke har hoppet på en stund. Jeg er alltid spent! Når jeg sitter i flyet gjennomgår jeg nødprosedyren.

Klare er vara i styret og ansvarlig for studentene i klubben på vegne av Bergen Studentidrettslag (BSI). Det er sosialt, og et veldig bra samhold, forteller hun.

STUDENTANSVARLIG. Anna Lisa Klare styrer skipet på vegne av studentene i BSI Fallskjermklubb.

– Jeg har høydeskrekk, men å hoppe i fallskjerm går bra.

Trosser høydeskrekken

I det bilen ankommer Stend er himmelen allerede farget av flere fallskjermer i høstsolen. Hoppere som allerede har landet står og venter på at resten skal komme seg trygt ned til landjorda.

HØSTSOL. I ettermiddagslyset blir himmelen fylt av duker i forskjellige farger.

Mellom flystøyen, mennesker på reisefot og det travle flyplassrushet ligger BSI Bergen Fallskjermklubbs klubbhus på Flesland.

Klubben består av rundt 160 medlemmer fordelt på studenter og ikke-studenter. At hopperne påstår at aktivitetene ikke er blant de billigste er ingen spøk. Satsene for et fallskjermkurs med studentpris ligger for øyeblikket på 4 100 kroner. Kontingent, avgifter og forsikring kommer i tillegg.

– Familien min syns det er dritkult! Når jeg hopper på Voss er de mer nervøs for bilturen.

Cathrine Harris (20), student og fallskjermhopper.

Instruktør, flyver og hopper Bjørn Vigeland smiler bredt i den strøkne fallskjermdrakten i det han klargjør fallskjermen for dagens hopp. På veggene henger det flere ryggsekker som ser ut som helt vanlige skolesekker. Unntaket er at inni ligger det fallskjermer.

– FANTASTISK. Vigeland smiler bredt når han forteller om miljøet på klubbhuset.

– Litt logistikk må til med så mange hoppere som skal hoppe, lande på Stend og fraktes tilbake hit med shuttlebilen vår. Ellers er miljøet her helt fantastisk!

Klubbhus med bra samhold

Tilbake på Stend lander hopperne på et stort jorde. Noen hull i draktene må man regne med når ikke alle landingene går som planlagt. Alle hopperne lander med et stort smil om munnen som bekrefter alt det positive de har å si om idretten. Det var vindstille og solnedgang. Harris er fornøyd med dagens værforhold.

NEDPAKKING. Å pakke ned fallskjermen er noe som tar tid, men er viktig å gjøre rett.

–Det var kjempegøy, og så fint!

Pakkingen av fallskjermen er riktignok ikke en favoritt.

– Jeg hater dette. Det er det verste med å hoppe i fallskjerm, sier Harris.

Kommentarer

kommentarer