FOTO: Julie Helene Günther.

Studvest-journalist Amalie Vadla er lei av at man skal bli «stakkaren» i gjengen fordi man er singel.



APROPOS

Det finnes to typer mennesker, sies det. Det er dem som er «forholdstyper», og dem som ikke er det, altså de single. Men hva ligger egentlig i ordet «singel»?

Per definisjon (om siviltilstand): «En som er uten partner.»

Jeg har to vennegjenger. I den ene venninnegjengen er alle mann alle i forhold med «den rette», og planlegger ved endte studier å flytte tilbake til hjemtrakten, til samme nabolag, gifte seg, og å ha prevensjonsfri sex etter mars. Så kan ungene fortsette å tvinne tråden videre. I denne gjengen er jeg ikke singel, jeg er alene.

Les: En hyllest til bybanen.

I den andre gjengen er vi alle uten fast følge. Men her ender alle likevel alltid opp med følge hjem etter en kveld ute – utenom meg selv. I denne gjengen er jeg «å dakar lille» som ikke får seg noe. Singel? Tja…

Her i Norge er vi best i tre ting: ski, tynne osteskiver og tilfeldig sex. Eller bare sex. I hvert fall å snakke om det. Som singel skal liksom tjueårene være ekstra gøy, siden det er tiden med ny sexpartner hver helg. 

Hva skjedde med å være singel og selvstendig? Eller bare enslig uten at det trenger å bety ensom? 

Les: Jeg liker ikke Game of Thrones.

Det urokkelige maset om å skaffe seg kjæreste, «bare noen», eller verst av alt: Tinder. «Det gjør alt så mye lettere.» Alt man trenger gjøre er å swipe til høyre. Boom! Stud! Saken er i boks, og man kan leve lykkelig noen dager velvitende om at noen der ute syns du er digg. 

Misforstå meg rett, det er ikke noe galt i å ønske seg kjæreste eller lignende. Men det å være «singel» behøver ikke være et ventestadium mellom forhold. Det kan like gjerne være et valg hvor man velger seg selv. Ett myndiggjørende valg som man slettes ikke trenger å stille spørsmål ved. 

Kommentarer

kommentarer