Det finnes to typer mennesker, sies det. Det er dem som er «forholdstyper», og dem som ikke er det, altså de single. Men hva ligger egentlig i ordet «singel»?
Per definisjon (om siviltilstand): «En som er uten partner.»
Jeg har to vennegjenger. I den ene venninnegjengen er alle mann alle i forhold med «den rette», og planlegger ved endte studier å flytte tilbake til hjemtrakten, til samme nabolag, gifte seg, og å ha prevensjonsfri sex etter mars. Så kan ungene fortsette å tvinne tråden videre. I denne gjengen er jeg ikke singel, jeg er alene.
I den andre gjengen er vi alle uten fast følge. Men her ender alle likevel alltid opp med følge hjem etter en kveld ute – utenom meg selv. I denne gjengen er jeg «å dakar lille» som ikke får seg noe. Singel? Tja…
Her i Norge er vi best i tre ting: ski, tynne osteskiver og tilfeldig sex. Eller bare sex. I hvert fall å snakke om det. Som singel skal liksom tjueårene være ekstra gøy, siden det er tiden med ny sexpartner hver helg.
Hva skjedde med å være singel og selvstendig? Eller bare enslig uten at det trenger å bety ensom?
Les: Jeg liker ikke Game of Thrones.
Det urokkelige maset om å skaffe seg kjæreste, «bare noen», eller verst av alt: Tinder. «Det gjør alt så mye lettere.» Alt man trenger gjøre er å swipe til høyre. Boom! Stud! Saken er i boks, og man kan leve lykkelig noen dager velvitende om at noen der ute syns du er digg.
Misforstå meg rett, det er ikke noe galt i å ønske seg kjæreste eller lignende. Men det å være «singel» behøver ikke være et ventestadium mellom forhold. Det kan like gjerne være et valg hvor man velger seg selv. Ett myndiggjørende valg som man slettes ikke trenger å stille spørsmål ved.