ONDE SMIL. En snusboks havner plutselig på bordet, fristende nær. «Noen som vil ha snus her? Det er bare å ta, altså.» Den kommer nærmere. «Virkelig? Ingen? Bare lukte litt på den, kanskje?» Jeg skimter onde smil fra mine bofeller. Det blir middag på rommet i dag, skriver Håvard Finnseth.

Følgende tekst er en oppsummering av denne dagen, og en skamløs kategorisering av menneskene som gjorde den komplett.



Apropos

Klokka er 07:52, og jeg har bare på meg én sokk. Jeg forsøker å klemme et knekkebrød inn i munnen. Abstinensene lager sus i ørene mine. Denne dagen kommer til å suge.

Klokka er 08:24, og jeg går ut døra. Har jeg nøkler? Jada. Mobilen? På plass, den. Snus? Kjempesukk. Siste boks er kastet, siste pose oppbrukt. Jeg har fortalt til hele verden at jeg skulle slutte. Nevnte jeg at denne dagen kommer til å suge?

Min første snusfrie dag skulle vise seg å være en øvelse i mellommenneskelig tålmodighet. Jeg strøk. Følgende tekst er en oppsummering av denne dagen, og en skamløs kategorisering av menneskene som gjorde den komplett.

Anonyme Pepsi Maxikere

Klokka 08:39 trasker jeg slukøret inn på Studentsenteret. En venninne kommer gående mot meg, med en Pepsi Max-flaske dinglende fra den ene hånda. Hun smiler.

«Åh, sliter du? Jeg kjenner følelsen. Jeg har selv vært avhengig av Pepsi Max, så jeg vet hvordan du har det. Heldigvis går det bedre nå», sier hun og får på mystisk vis brusflaska til å forsvinne. Jeg sukker.

Dr. Phils norske fanklubb

Dagen sleper seg av gårde. Jeg har drukket ni kopper kaffe og skjelver som et løv i vinden. Klokka 12:14 ankommer jeg Studvest-kontoret, rødøyd og irritabel. Heldigvis er kontoret stappfullt av selvhjelpsguruer som velvillig og uoppfordret stiller sine tjenester til disposisjon.

«Hallo, om du vil slutte, så slutt da, bro. Det er jo bare å ikke snuse. Om du bestemmer deg kommer du til å klare det, dude. Alt kommer innenfra, tjommi. Få hævve uta rævva og gjør no med deg sjæl, kamerat.»

Det er meningsløst å krangle. De er så godt i gang at jeg like gjerne lar dem fotfølge meg rundt som selvgode røyketelefoner.

Reality-produsentene

Klokka er 16:41, og jeg kommer inn døra hjemme. Jeg setter meg ved stuebordet sammen med romkameratene. En snusboks havner plutselig på bordet, fristende nær. «Noen som vil ha snus her? Det er bare å ta, altså.» Den kommer nærmere. «Virkelig? Ingen? Bare lukte litt på den, kanskje?» Jeg skimter onde smil fra mine bofeller. Det blir middag på rommet i dag.

Publikumet fra helvete

Middagen blir inntatt i senga. Klokka 20:08 tikker det inn en melding. «Pils?» Her oppstår det en skjebnesvanger logisk brist, da jeg konkluderer med at øl umulig kan gjøre nikotinsuget verre.

Halvveis nedi halvliteren innser jeg tabben jeg har gjort. Jeg kniper øynene sammen og lener hodet bakover i stolen. Mitt selskap klarer ikke dy seg. «Hahaha, se på deg, da. Gjør det vondt? Hahaha.» Ro. Ned. Pust med magen. «Du dør jo der borte! Herrejemini så gøy! Hahahaha.» Flekker jeg tenner? Jeg gjør visst det. «HAHAHAHA».

Klokka er 22:17, og jeg er hjemme. Jeg prøver stille å akseptere min nye tilværelse som bittert nervevrak. Bare et helt liv til, nå.

Kommentarer

kommentarer