Apropos: Noen ganger er vi studenter virkelig primitive.



Apropos

Klokken nærmer seg 16, det er tett i luften og det er en stigende murring i rommet. Forelesningen går inn i sine siste minutter. Det har vært 2 timer med monoton forvirring, spørsmålstegn og enda trøttere ansiktstrekk for de litt over 100 studentene som er observert. Nå er det snart slutt, men først skal det klappes.

Den slitne skikkelsen i grå dress skiller seg ut i rommet. Man kan skimte gråtoner som snirkler seg gjennom den en gang så imponerende manken. Foreleseren er opptatt med sitt og virker ikke til å la seg affisere av den trampende klappingen i rommet. Sekken skal pakkes, og snart venter kaffekoppen med den gode bakromspraten på instituttet med likesinnede. Kanskje ikke studentene klapper høyt nok? Rommet er totalforvandlet fra et tomt og uttrykksfullt gjesp, til å bli en miniversjon av engelsk fotballkultur på sitt verste. Studentene prøver ennå å få foreleserens oppmerksomhet, til ingen nytte.

Klappeleken er et fenomen som går igjen i nesten alle forelesninger. Det er ikke helt sikkert hva som forårsaker slik atferd blant studenter, men det er høyst bemerkelsesverdig. Kanskje skal de være hyggelige, vise respekt eller så klapper de rett og slett fordi det endelig er ferdig. En annen teori er at mennesket som student kan ha blitt tappet for så mye energi at man rett og slett ikke lenger er i stand til å ta egne beslutninger. Alle andre klapper, så da gjør jeg det også. Fantastisk, målet som et selvstendig, voksent, ansvarsfullt og velutdannet individ er blitt nådd.

Akademia er ikke plassen for slikt primitivt fellesskap. Det er ikke rart foreleseren ikke bryr seg. Man ser virkelig problemet når stakkars studenter begynner å klappe etter seminar. Det er bare et seminar, for guds skyld. Klappet du på barne- og ungdomsskolen hver gang mattelæreren løste et helt utrolig regnestykke på tavlen, eller? Hvorfor skal vi plutselig begynne å klappe når noen gjør jobben sin? Vi klapper da ikke når noen spør om vi vil ha kvittering på butikken. «Jævla bra jobba liksom». Kanskje plystre og hoie litt også for å vise hvor begeistret vi er.

Poenget er at vi som regel klapper når noen har gjort noe bra, eller vi synes noen fortjener ekstra oppmerksomhet. For det første har foreleseren hatt vår oppmerksomhet i to fulle timer uten å ha gjort noe vi kan begeistre oss for. Forelesningen kan ha vært knallbra, men det er sjelden vi blir helt «blown away».

Vi klapper på teater, men ikke på kino. Ikke dem med respekt for seg selv iallfall. På teater er det noen som har produsert et unikt og ekte produkt som du får oppleve der og da. Dersom du synes det er bra og viser det med å klappe til krampen tar deg, vil skuespilleren få direkte anerkjennelse. På kino derimot er produktet klippet og retusjert til det hinsidige. Skuespilleren er et helt annet sted i verden og kunne ikke brydd seg mindre om du anerkjenner produktet der og da. Jeg liker kino bedre enn teater. Bare så dere ikke tror jeg er helst sånn kulturfanatiker liksom. Ikke at det er noe problem, men tilbake til poenget.

Foreleseren trenger ikke vår anerkjennelse. Det virker i hvert fall ikke slik på de fleste av dem. Så hvorfor gir vi dem det hele tiden. I hvert fall ikke klapp dersom du har sittet der hele forelesningen uten å følge med. Så plutselig klapper alle andre, så da klapper du også. Hva hvis alle bare hadde sluttet å klappe? Jeg tror ikke foreleseren hadde brydd seg. Vær en sterk og selvstendig student, «Only dead fish follows the stream».

Kommentarer

kommentarer