Marius, Johanne, Erika og Henriette jobber alle ved siden av studiet. Selv om det er mange forskjeller er motivasjonen fremdeles den samme. Det handler om spenning og mestring.

LAB. Marius Eldevik Rusaas, studerer Medisinsk teknologi på UiB. Ved siden av studiene jobber han på Senter for Nukleærmedisin ved Haukeland Universitetssjukehus.


En sen kveld befinner Erika og Henriette seg i en ellers tom gymnastiksal med takhøye speil og et skarpt hvitt lys. De henger fra det høye taket i lange stoffbiter, og slenger seg rundt på akrobatisk vis, mens de snakker om helt hverdagslige ting. Det hele virker like naturlig som å se to venner møtes over en kaffe. For begge er luftakrobatikk og sirkus både jobb og lidenskap. Nå trener de i forberedelse til et show de skal ha klart om et par uker. 

De to venninnene tar seg en pause fra kveldstreningen og slenger seg ned på en matte. 

GODE VENNER. Erika Hågensen (høyre) og Henriette Josefine Sletner-Dahl (venstre) har blitt gode venner gjennom interessen for luftakrobatikk.

Erika Hågensen (23) skriver i disse dager bachelor i informasjonsvitenskap på Universitetet i Bergen (UiB). Hun har vært sirkusartist i 15 år, og vært med i et omreisende sirkus i seks måneder som profesjonell sirkusartist. Hun forteller at drømmen om å leve som sirkusartist ble satt til side for studier i Bergen. 

– Jeg har alltid ønsket meg et A4 liv, selv om det er overraskende for de som kjenner meg, sier hun. 

Nå jobber hun i stedet for som freelance sirkusartist, hvor hun blant annet kan bli leid inn som underholdning på arrangementer.

Jeg har alltid ønsket meg et A4 liv, selv om det er overraskende for de som kjenner meg. 

Erika Hågensen, studerer informasjonsvitenskap og sirkusartist

– Vi gjør det jo mest for gøy, men det er greit å kunne tjene litt penger på det når man bruker så mye tid, sier hun og forteller at de to venninnene trener minst fem dager i uken. 

Henriette Josefine Sletner-Dahl (28) går femte året på Norges Handelshøyskole. Hun begynte med sirkus for tre år siden, og jobber nå som sirkusinstruktør to ganger i uken og freelance som sirkusartist slik som Erika. De to har blitt gode venner.

– Jeg var glad for å få meg en lekekamerat, sier Erika.

Treningen tar mye tid. De prøver å telle opp hvor mange timer de bruker, og finner fort ut av at de bruker over ti timer i en vanlig uke.

– Når man sier det sånn så høres det jo veldig mye ut. Vi burde jo kanskje ha lest litt skole snart, sier Erika. De ser på hverandre og ler. 

SHOW. Erika Hågensen og Henriette Josefine Sletner-Dahl holder show. Her sammen med Ariel Andresen. Foto: VID Vitenskapelige Høyskole

De to mener de er heldige som kan jobbe med noe de elsker. Henriette sier den beste motivasjonen for å drive med luftakrobatikk er det sosiale, og at hun føler mestring gjennom å beherske noe som er vanskelig.

– Det er også morsomt å utfordre seg selv. Det er ikke alltid det føles så naturlig å henge så høyt oppe for så å slippe seg ned.

Erika er enig med Henriette. 

– Det beste er å føle at man mestrer noe. Om alt annet i livet går skeis, har jeg alltid dette å komme til.

Marius lager radioaktive legemidler

Klokken 04.00, mens Erika og Henriette fortsatt sover, ringer vekkerklokken til Marius Eldevik Rusaas (24). For ham er det ikke noe problem å stå opp tidlig, og han er straks på vei til sykehuset. Kanskje er det tanken på at han får relevant erfaring som får han opp.

Det går ingen buss, så han går langs de stille og mørke gatene. Når klokken er 05.00, står han på en lab, opplyst av blendende lysstoffrør i taket og som er så ren at du ikke vil finne så mye som et hårstrå. På veggen henger et bilde av Hello Kitty. Slik starter arbeidsdagen. 

HELLO KITTY. Marius Eldevik Rusaas jobber på en lab hvor han lager radioaktive legemidler. Foto: Marius Eldevik Rusaas.

Marius studerer tredje året på Medisinsk teknologi på Universitet i Bergen, og jobber på Senter for Nukleærmedisin ved Haukeland Universitetssjukehus (HUS). Her produserer de radioaktive isotoper av grunnstoffet fluor, som injiseres i pasienter for å kunne ta bilder av kroppen ved hjelp av positron emisjon tomografi (PET).

Mesteparten av jobben min er egentlig å vaske, slik at de slipper å bruke penger på at folk med doktorgrad skal måtte gjøre det.

Marius Eldevik Rusaas, studerer Medisinsk teknologi jobber på Senter for Nukleærmedisin ved Haukeland Universitetssjukehus.

Det er noe legene kan bruke til å vurdere ulike fysiologiske funksjoner i kroppen. Dette innebærer at de radioaktive stoffene, eller tracere som de kalles, må produseres lokalt på avdelingen hver morgen. De radioaktive stoffene som brukes har nemlig kort halveringstid, og kan bare brukes en kort stund etter at de er laget. Det er dette Marius bruker morgentimene på. 

Han synes det er gøy og givende å jobbe med noe relevant som han virkelig er interessert i.

– Jeg synes jo jobben er veldig kul og spennende i seg selv. Men det er også fint å ha relevant jobb på CVen når man skal søke en ordentlig jobb.

Han tror at det har mye å si for motivasjonen at han får erfaring innen medisinsk teknologi.

– Jeg vil jo si jeg var veldig motivert fra start, og søkte faktisk på jobben tre ganger før jeg fikk den, sier han. 

Marius jobber i en spesiell type lab, et renrom, hvor alt må være helt sterilt. Han må derfor ha på seg en blå drakt som dekker hele kroppen, munnbind, hansker og hårnett for å beskytte de sterile omgivelsene. Her legger han til rette for at syntesen av tracerne går som den skal. 

– Mesteparten av jobben min er egentlig å vaske, slik at de slipper å bruke penger på at folk med doktorgrad skal måtte gjøre det, sier Marius. 

Å gjennomføre syntesen i seg selv er ganske enkelt, i følge Marius. Han setter noe som kalles en «kassett», som inneholder alt man trenger i syntesen, inn i en maskin som gjennomfører selve syntesen. Denne maskinen er koblet til en syklotron, som gjør at de kan lage et radioaktivt stoff. 

RELEVANT. Marius Eldevik Rusaas er fornøyd med at han har studierelevant jobb. Foto: Marius Eldevik Rusaas.

Selve jobben varer i omtrent to timer, slik at Marius kan begynne studiedagen til vanlig tid. Derfor synes han det går fint å balansere studiehverdagen med jobb på siden.

– Jeg må jo legge meg tidlig. Men det går som regel fint. Så jobber jeg et par timer om morgenen, og blir ferdig med det. 

Johanne holder sjukehuset rent

Når Marius er ferdig med sin vakt, har Johanne Albrechtsen (20) sin arbeidsdag så vidt begynt. Hun har akkurat rukket å skifte til den hvite uniformen, og begynt å vaske ett av mange rom som skal vaskes denne dagen. Samtidig begynner sykehusgangene å bli travle med helsepersonell i høyt tempo. 

ESSENSIELL. Johanne Albrechtsen jobber som vaskepersonell på sykehuset.

Johanne tar opp fag på Danielsen Intensivgymnas. På siden jobber hun som vaskepersonell på akuttavdelingen og på kreftavdelingen på Haukeland universitetssjukehus. Hun er en av de som sørger for den helt spesielle sykehuslukten, som er vanskelig å beskrive men lukter svakt av antibac. P

å akutten vasker hun rom i kjempefart, som er nødvendig for at nye pasienter skal kunne få plass så fort som mulig. Her er det pasienter som har store og akutte problemer, som kommer fort inn og fort ut. På kreftavdelingen ligger pasientene ofte i lengre perioder, og Johanne vasker rommene til mennesker som er preget av å ha slitt med sykdom i lang tid.

Det har påvirket henne mer enn hun hadde trodd. 

– Da jeg begynte i jobben var motivasjonen min mest penger. Og det er det vel egentlig fortsatt. Men etterhvert har motivasjonen blitt mer at jeg får se ting som jeg ikke ville sett om jeg jobbet på en vanlig butikk, sier hun.

Dette har gjort at Johanne reflekterer mye over jobbens oppsider og baksider.

– Det beste med jobben er nok pengene, og at jeg føler at jeg mestrer denne jobben veldig godt. Det verste er definitivt alle inntrykkene jeg får. 

Johanne forteller at hun har sett mange alvorlig syke mennesker, spesielt når hun vasker rom på kreftavdelingen, og at dette går inn på henne. Her prater hun ofte med pasientene mens hun vaskere rommene. 

INNTRYKK. Johanne Albrechtsen synes jobben på sykehuset kan være mentalt belastende.

– Jeg får mange tanker om hvem disse personene har vært og hvem de skulle vært om de ikke var syke, forteller hun og understreker at jobben kan være mentalt belastende. men at det er verdt det.

På slutten av dagen, når Erika og Henriette er ferdig på trening, Johanne slapper av etter en lang dag på Haukeland og Marius har lagt seg for å sove, er tanken på å stå opp og gjennomføre den samme dagen i morgen kanskje tung. Men spenningen, mestringen og erfaringen de får gjennom jobbene sine gjør det verdt det.

Kommentarer

kommentarer