KRITISERT. – Under Hetlands kritikk imidlertid ligger en berettiget bekymring for karakterpresset på jussen, som vi må ta på alvor, skriver visedekan Halvard Haukland Fredriksen. ARKIVFOTO: Silje Reitan Fridèn.

Debatt: – Karaktersettingen på jussen er i tråd med forutsetningene i Universitets- og høyskoleloven, og det er ikke noe vi står fritt til å endre på, sier visedekan.  



I et tankevekkende debattinnlegg 24. januar skriver jusstudent Ada Gjedebo Hetland om karakterer og konkurranse på jusstudiet. Hun tar riktignok feil om hun mener at vi normalfordeler karakterene på enkelteksamener, men hun har rett i at karakterene over tid fordeler seg slik at om lag 8 – 12% får A, 20 – 30% B, 24 – 36 % C, 20 – 30 % D og 8 – 12 % E. Det er likevel viktig for oss å understreke at fordelingen på enkelteksamener kan se ganske annerledes ut, og det ikke er slik at det er en «kvote» med de beste karakterene som brukes opp dersom også medstudenter leverer gode eksamensprestasjoner.

Jeg kan berolige Hetland med at hun også tar feil når hun skriver at karakterene ikke «settes ut fra nivået på hva kandidatene leverer på eksamen». På generelt grunnlag kan jeg legge til at vi ikke utarbeider eksamensoppgaver som neglisjerer «kjernepensum» til fordel for «ytterkantene», selv om det selvfølgelig kan dukke opp ett og annet overraskende spørsmål. En annen sak er at det først og fremst er metodiske ferdigheter sensorene våre er på utkikk etter, ikke faktakunnskaper. Eksamensoppgaver som ikke inviterer til reproduksjon av forhåndslærte fraser er derfor ønskelig.  

Forklaringen på at vi over tid ender opp med en karakterfordeling innenfor de angitte intervallene, er dels at vi innretter undervisning og prøving slik at forskjeller mellom studentenes kunnskaper og ferdigheter gjenspeiles i karaktersettingen, og dels at det er så mange studenter ved fakultetet at det er naturlig at vi over tid nærmer oss en normalfordeling. Dette er fullt ut i samsvar med føringene fra politiske myndigheter i forarbeidene til Universitets- og høyskoleloven.

Hovedbudskapet i Hetlands innlegg er at de høye inntakskravene for å komme inn på jusstudiet tilsier at det bærer galt av sted når vi tar i bruk hele karakterskalaen og fastholder at de beste karakterene forbeholdes de relativt sett beste eksamensprestasjonene. I realiteten tar hun til orde for at langt flere av studentene våre bør belønnes med A eller B på eksamen. Konsekvensene av en endring i denne retning vil nødvendigvis være at karakterenes verdi devalueres. Med mindre fakultetene i Oslo og Tromsø skulle gå inn for samme endring, vil en A eller en B fra Bergen fort bli mindre verdt enn en A eller en B fra Oslo eller Tromsø. Det er neppe i bergensstudentenes interesse.

Det er heller ikke opplagt at en endring i retning av flere gode karakterer vil redusere karakterpresset. Tvert imot er det vel fare for at mange studenter som i dag kan si deg godt fornøyd med en C, vil mene at de «må» ha minst en B.  

Det er heller ikke godt å vite hvordan studentenes fremtidige arbeidsgivere vil reagere på en eventuell inflasjon av gode karakterer, men det er neppe gitt at de alternative utvelgelseskriteriene de vil ta i bruk vil være til det bedre. Her kan være grunn til å minne om hvordan karakterene historisk har virket sosialt utjevnende gjennom å redusere betydningen av kjennskap, vennskap og familiebakgrunn når prestisjefylte juriststillinger skal fylles, særlig i det offentlige. Eller hva om de store advokatfirmaene, som mange jusstudenter av en eller annen grunn ønsker å jobbe for, skulle svare på mindre informative vitnemål med å akselerere utviklingen i retning av inngående personlighetstester?

Rett adresse for Hetlands forslag om endret bruk av karakterskalaen er uansett ikke Det juridiske fakultet, men våre politiske overordnede i regjeringen og på Stortinget. Karaktersettingen på jussen er som nevnt i tråd med forutsetningene i Universitets- og høyskoleloven, og det er ikke noe vi står fritt til å endre på.  

Under Hetlands kritikk imidlertid ligger en berettiget bekymring for karakterpresset på jussen, som vi må ta på alvor. Dette er en problematikk som fakultetet alt arbeider med, i god dialog med studentenes representanter. En enkel løsning finnes dessverre neppe, men vi har identifisert flere tiltak som vi tror kan bidra. Noen stikkord er mer varierte prøvingsformer, bestått/ikke bestått på enkelte emner på første studieår, utvekslingsmuligheter og valgfrihet allerede på tredje studieår, informasjon til studentene som viser mangfoldet i juristjobber og tiltak for å begrense de store advokatfirmaenes tilstedeværelse på fakultetet. Listen kan imidlertid sikkert gjøres lenger, og vi hører gjerne på gode forslag fra Hetland eller andre engasjerte studenter.    

Kommentarer

kommentarer