Ond sirkel. Student ved Det juridiske fakultet, Ada Gjedebo Hetland, mener normalfordeling på jussen skaper enn ond sirkel som fører til stadig mer karakterpress. ARKIVFOTO: Silje Reitan Fridèn

Debatt: Dersom vi skal greie å senke karakterpresset på jussen, må fakultetet slutte å insistere på å normalfordele eksamensresultatene.



Fra ungdomskolen til videregående skole, og deretter videre til universitet og høyskole, begynner en utvelgelsesprosess. Karaktersnittet er alfa omega i store deler av skolegangen. Vi blir opplært til at min suksess går på bekostning av noen andres nederlag. Albuene blir kvesset allerede fra femtenårsalderen.

Jeg lener meg her på den glimrende skildringen Torgeir Holmøy kom med tidligere i høst om miljøet på jussen. Her portretterer han et masterstudie med høye skuldre, skarpe albuer med mest fokus på karakterer og praktikantplasser fremfor å lese juss. Vi fortsetter dermed å synge den samme sangen om at min suksess går på bekostning av noen andres nederlag, og ikke Kumbaya my Lord.

Jusstudiet ved Universitetet i Bergen (UiB), til forskjell fra studier vi ønsker å sammenlikne oss med som Norges Handelshøyskole (NHH) og medisinstudiet, er jussen det eneste studiet som går inn for å normalfordele eksamensresultatene. Etter min mening er dette hovedmotivasjonen til at presset oppleves som eksepsjonelt på jusstudiet fremfor andre tilsvarende studier.

Jeg argumenterer med det følgende: en normalfordeling skal gi majoriteten av kullet karakteren C, slik at det utgjør snittet, noen færre skal få B og D, enda færre skal få A og E. Problemet med normalfordelinger er at det krever et representativt utvalg. Det er her det juridiske fakultet sin logikk begynner å halte.

Tall fra Samordna opptak i fjor viser at master i rettsvitenskap ved UiB var det tredje mest søkte studiet i Norge i 2018, kun slått av rettsvitenskap ved Universitet i Oslo (UiO) og siviløkonomi ved NHH. Inntaket på master i rettsvitenskap ved UiB var da 52,8 for førstegangssøkereHvis man går ut fra at snittet fra avgangselevene på videregående i Norge er normalfordelt, vil det si at man kan anslå at noe under 20 prosent av avgangselevene hadde mulighet til å komme inn. Når man da skal normalfordele et kull som allerede utgjør topp 20 av befolkningen, vil man få et problem med å differensierer karakterene.

Hvordan møter så kursansvarlig problemet med å differensiere studenter der alle i utgangspunktet har mulighet til å få toppkarakterer? Jo, man forlater kjernepensum, og starter å teste ytterkantene av det vi lærer. Normalfordelingen driver en negativ spiral som fører til mer og mer karakterpress. Vi er aldri gode nok. For med en gang vi gjør det bra, så flyttes lista enda ett hakk opp. Statistisk sett hadde det gitt mer mening å sette karakterene ut fra nivået på hva kandidatene leverer på eksamen, fremfor å prøve å finte kullet ut i et forsøk på å differensiere karakterene. Dersom alle kandidatene forstår pensum til en A eller B, så gi majoriteten A eller B.

Det er først når denne onde sirkelen stopper at vi kan senke skuldrene og starte å jobbe sammen i stedet for mot hverandre. Det er kanskje først da vi kan ta jussen til uante høyder, fordi den samlede produktiviteten vil være høyere, enn det de enkelte stjernene klarer å produsere individuelt.  

Kommentarer

kommentarer