Første møte med studentene på Skrivekunstakademiet

Biblioteket på Skrivekunstakademiet er fylt med bøker skrevet av tidligere elever. Forfattere som Karl Ove Knausgård, Agnes Ravatn og Erlend O. Nødtvedt startet sin karriere her.

– Når du har skrevet over veldig lang tid, uten å vite om det er noe bra, er det å få en gjeng med folk til å si at «ja det er noe», og å få bruke et år på det en veldig unik mulighet, sier Jakob Bjørnøy, en av tolv forfatterspirer som er tatt opp i år, etter å ha søkt to ganger tidligere. 

Han og Erle Maloney Ehnebom er enige om at å få en studieplass her er en bekreftelse på egne evner, og en stor mulighet. Dette er ikke merkelig, akademiet er en prestisjefylt institusjon, og det er et trangt nåløye for å komme inn. 

I 2024 var det 268 søkere til de tolv plassene. For de som blir tatt opp viser til og med forskningen at sjansen for å bli publisert er stor. Blant fjorårets studenter har én allerede blitt publisert: April Alexanderdottir, som fikk mye oppmerksomhet rundt sin debutroman, Ruby Baby.

Årets antologi

Hver vår gir studentene ut en antologi. På spørsmålet om hvordan de ligger an i skriveprosessen ler de.

 – Vi vet at det er en klokke som tikker der, men utover det så har vi ikke startet, sier Ehnebom.

Bjørnøy, som aldri hadde vist tekstene sine til noen før han søkte til akademiet, forteller at han prøver å ikke tenke på at en tekst han har skrevet skal bli publisert. Antologien oppleves som noe som ligger langt framme, for nå er de mest opptatt av læringsprosessen. På akademiet tas skrivingen inn i et fellesskap.

– Det er det som funker. Å få elleve andre kropper til å møte din tekst og få blikkene tilbake, gir veldig mye innsikt i hva man holder på med, sier Bjørnøy.

Studentene er enig i at skriving i et fellesskap gir mulighet for en helt annen innsikt i, og utvikling av egen skriving enn den man får på egenhånd.

Skrivekunstakademiets betydning for Bergen

Når det gjelder Skrivekunstakademiets betydning for Bergen, mener de at institusjonen spiller en viktig rolle for byens litterære miljø. Ehnebom peker på at omtrent 40 % av akademiets studenter debuterer som forfattere. 

– Skriveskoler generelt er jo fantastisk, sier Ehnebom.

Akademiet sørger for at det kommer nye studenter til byen, samtidig som de skaper arbeidsplasser for etablerte forfattere som inviteres til huset som undervisere. 

– Den kulturelle kraften er det viktig at man holder fast på, og videreutvikler, sier Bjørnøy

På akademiet, og i forfattermiljøet generelt opplever de at det er stor forståelse, og støtte for å satse på å leve av å være forfatter. 

– Det er noen av studentene som synes det kan være vanskelig å si at man vil bli forfatter, og at man går på en skriveutdanning. Det er fjernt for mange, sier Ehnebom

Ehnebom forteller at hun har blitt mye mer innstilt på muligheten for å bli forfatter etter hun begynte her, nettopp på grunn av støtten fra miljøet.

Inngang til skriving

For Bjørnøy starter gjerne en tekst med noe vondt eller vanskelig i eget liv. Han utdyper at han setter pris på måten skrivingen som format lar en møte dette, og at han finner mening i det han kaller «litteraturens grunnleggende ensomhet». Av de to er han den som passer best med stereotypen om den ensomme forfatteren.

Ehnebom, som skriver mest poesi, har et mer mangfoldig startpunkt: en følelse, et inntrykk, et bilde, et ord eller en setning. Hun regner med at sluttproduktet blir helt annerledes enn det hun startet med. For Bjørnøy var poesi som sjanger nærmest helt ukjent da han begynte på Skrivekunstakademiet. 

På spørsmål om hva generasjonen de er del av vil bidra med til den norske litterære scenen, har de ikke et tydelig svar:

 – Det er jo det vi lurer på, hva er det egentlig vi holder på med. Det er et godt spørsmål. Hva er det vi skriver, som ikke er skrevet før, sier Bjørnøy.

Antologien vil bli deres første, av kanskje mange muligheter, til å vise dette.